Feeds:
Posts
Comments

17.mai 2016 var vi en liten gjeng nordmenn på ferie for å feire den norske grunnloven sammen med gode venner i Tadjikistan. Vi hadde “øvd inn” en firstemt Ja vi elsker og må følgelig sies å ha feiret dagen i Bjørnstjerne Bjørnssons ånd. Ved et busskur i Dushanbes hovedgate møtte vi tre unge, dresskledde gutter som delte ut utkast til den nye konstitusjonen med brede smil.

Tre skritt mot diktatur

I dag, søndag 22.mai skal Tadjikistan stemme over sin nye grunnlov. En grunnlov som gjør at dette autoritære landet tar enda tre skritt nærmere diktaturets styreform: En av verdens mest lengstsittende presidenter, Emomali Rahmon, kan nå stille til valg på ubestemt tid. Etter 23 år og 185 dager ved makta kan det likevel tenkes at han får lyst til å leve livets glade pensjonsdager, og senker derfor for sikkerhets skyld valgbarhetsalder fra 35 til 30 år slik at hans nå 28 år gamle sønn blir valgbar ved neste valg. Til slutt vil han grunnlovsfeste ulovligheten av politiske parti med religiøs plattform, noe som i praksis betyr fortsatt ulovliggjøring av det største opposisjonspartiet IRP.

Frihet for alle, ikke for de få

Våre verdier om brorskap, likhet og frihet stod derfor i sterk kontrast til møtet med de smilende guttene på 17.mai. Disse ideene  som var grunnmuren for vår egen grunnlov, la fundamentet for det store norske fellesskapet. Et samfunnsfellesskap som stadig må fornyes og forsterkes, og der vi må gi rom for flere i det store norske “vi”. Like fullt en grunnlov som åpner for frihet for alle, ikke for de få.

 

 

14. januar 2011 var første gang gateprotester har ført til at den øverste lederen i et arabiske land har mistet makten. Jasminrevolusjonen i Tunisia banet veien for at Zine El Abidine Ben Ali måtte gå av etter 23 år som president. 26 år gamle Mohammed Bouazizi, unge kvinner og menn og sosiale medier var gnisten og bålet som stod bak.

tunisia3

Demokrati som falt

De nye demokratiske stemmene i Nord-Afrika falt i land etter land. I dag står Tunisia igjen som det siste håpet om at demokrati som idelogi kan lykkes i den arabiske verden. Men samtidig som demokratiet blomstret opp i Tunisia, bidro finanskrisen til at Europa sviktet sitt solidariske arbeid i landet. Demokratiets krefter i den arabiske verden ble langt på vei forlatt alene. Til tross for at udemokratiske krefter i dette landet kan bli en stor sikkerhetspolitisk trussel for europeiske land. Over halvparten av IS krigerne kommer herfra, og arbeidsledigheten er høy.

Nord-Afrikas håp

Utflyttede tunisere har flyttet hjem fra studier og arbeid som leger og advokater i Europa og USA. De kjemper en desperat kamp om å hjelpe demokratiet på fote. De gjør nybrottsarbeid – og mange spør seg hvordan de skal kunne bygge demokratiet på egen hånd uten noen å snakke med og støtte seg til fra andre demokratier.

tunisia4

Fredspris med store ringvirkninger

“Hvis demokratiet faller i Tunisia, frykter jeg at det er slutten på demokratiet i den arabiske verden”, sa president Moncef Marzouki, da jeg møtte han i Tunis i fjor sommer. “Det fins mange som har mistet troen på demokratiet i den arabiske verden. Etter den arabiske våren har det falt i land etter land. De er usikre på om demokrati som styreform kan fungere i vår verden. Hvis demokratiet faller her, vil disse stemmene få gjennomslag”.

Nettopp derfor er dagens fredspris ekstra viktig – den gir inspirasjon og oppmerksomhet til en demokratisk “suksess” som av de fleste vestlige land var blitt glemt. Den viser at demokrati i den arabiske verden er ønskelig og mulig. Fredsprisen til demokratiet, til å ville dra sammen, til å sette samfunnsutviklinga foran seg selv, til å bygge freden sammen med demokratiet – som er mer enn valg.

Gratulerer.

tunisia5

Ingrid Aune er ordførerkandidat for Arbeiderpartiet i Malvik ved årets kommunevalg. I dag jobber hun som sjef for samfunns- og myndighetskontakt i TrønderEnergi-konsernet. Kolleger beskriver henne som energisk, samarbeidsorientert og opptatt av å levere resultater. Hun setter spesielt stor pris på den sterke frivillighetskulturen i Malvik og på fritida finner du henne gjerne ved Stavsjøen eller på tur i Malvik-marka.

Malvik-patriot med solid politisk erfaring
Jeg har vært Malvik-patriot så lenge jeg kan huske. Malvik er en fantastisk kommune å vokse opp i, og Malvik-skolen og det rike fritidstilbudet gir store muligheter for resten av livet. Det er sterke fellesskap her i kommunen som gjør livet rikere.

Selv om jeg har bodd i Malvik mesteparten av livet, har jeg også studert og jobbet noen år utenfor kommunen og politikken. Det tror jeg gir nyttige perspektiver. Jeg har høyere utdanning i samfunnsøkonomi, juss og internasjonal politikk fra Frankrike, Kina, Universitetet i Oslo og mastergrad fra USA, og har jobbet i ulike lederstillinger i Oslo noen år etterpå. Under Stoltenberg-II regjeringen jobbet jeg i ledelsen i både Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet som politisk rådgiver for Espen Barth Eide. Etter det kom jeg hjem til Malvik igjen for å jobbe som sjef for samfunns- og myndighetskontakt i TrønderEnergi-konsernet. I dag jobber jeg med å skape verdier for Midt-Norge og bane vei for fornybarsamfunnet, blant annet gjennom å samarbeide med ordførere og rådmenn fra hele regionen.

Personen
Noen av de som har bedt meg stille som ordførerkandidat omtaler meg som en blid og hyggelig dame, og en ekte Malvik-patriot med solid politisk erfaring. Venner vil si at jeg omtenksom og veldig sosial. Selv vil jeg nok måtte innrømme at jeg er en skikkelig fag-nerd som er oppriktig glad i og nysgjerrig på mennesker. Jeg tror vi kan få til mer hvis vi setter oss høye mål: De som setter seg høyere mål vil mer, og de som vil mer får gjerne til mer. Uten det engasjementet jeg har erfart i Malvik ville jeg aldri kunne gjort det jeg har gjort så langt i livet. Min erfaring og engasjement håper jeg å kunne bruke for å skape muligheter for flere. Jeg har en sterk tro på malvikingene og den framtida vi kan bygge.

Politikken
Jeg vil jobbe for at alle barnefamilier skal glede seg over å bygge framtida si i Malvik, derfor vil jeg heller bygge to nye ungdomsskoler i Hommelvik og på Vikhammer framfor å bruke pengene på skattekutt. Gjennom kunnskap og engasjement vil jeg være med å videreutvikle landets beste eldreomsorg slik at det er godt å bo i Malvik hele livet. Vi trenger større stabilitet i hverdagen for de eldre og for dem som jobber i eldreomsorgen, derfor har Malvik Arbeiderparti som mål å halvere antallet ufrivillig deltidsansatte i omsorgen. For meg er det ekstra viktig å ivareta fellesskapsverdiene og arbeidstakerrettighetene våre i dette valget ettersom vi har en Høyre/Frp-regjering som velger skattekutt til de som har mest fra før framfor velferd i Malvik.

Framtida er mulig hver dag. Men noen må sikre at den blir til. Jeg håper du vil bruke stemmen din sammen med min i kommunevalget.

 

ingrid aune

Ufrivillig deltid

Ufrivillig deltid er ett av arbeidslivets største problemer. Et stort antall arbeidstakere, særlig kvinner, jobber mindre enn de ønsker, tjener mindre enn de trenger og er avhengig av hva som måtte dukke opp av jobbvakter. Dette kan gå ut over helse, familieliv og personlig frihet. I Malvik kommune er det nå totalt 93 ansatte som er registrert som arbeidstakere med ufrivillig deltidsstilling. Det er unødvendig mange.

Barn og eldre først

Pleie- og omsorgssektoren står overfor store rekrutteringsutfordringer i årene framover, og antallet eldre blir større. Det er ikke mulig å opprettholde dagens kvalitet i omsorgen uten en radikal økning blant unge som søker seg til helse- og sosialfag. En hverdag preget av små prosentstillinger der man må «jakte» på ekstravakter for å få for eksempel familieøkonomien til å gå rundt er et dårlig virkemiddel for å få flere unge inn i pleie og omsorg. Av den grunn blir det enda viktigere å kunne tilby de hele, faste stillinger med en anstendig lønn.

Størst andel deltidsansatte som ønsker større stillingsandeler er det innen helse også i Malvik. Hele 79 ansatte ønsker å arbeide mer enn det de gjør.  Deltidsansatte i barnehagene er den andre store gruppen som ønsker større stillingsandeler. Når vi vet hva kvalitet og kontinuitet betyr for små barn og eldre som i hovedsak disse ansatte gruppene arbeider med, vil Malvik Arbeiderparti følge utviklingen av ufrivillig deltid nøye. Sist kommunestyremøte foreslo vi nye tiltak for å redusere antall ufrivillig deltidsansatte i Malvik kommune.

 

Arbeiderpartiet tar kampen

Vi har tidligere gitt rådmannen i oppdrag å skaffe en oversikt over omfanget av ufrivillig deltid. Denne ble presentert 15. juni 2015. 93 ansatte i kommunen er nå registrert i en “Stillingsbank” med ønske om større stillingsandeler. Malvik Arbeiderparti vil arbeide aktivt for en reduksjon av antallet ufrivillig deltidsansatte. Vi har bedt rådmannen om å rapportere på utviklingen av heltidsstillinger og økte stillingsandeler tre ganger i året. Da reduksjon av ufrivillig deltid krevet et kontinuerlig arbeid.

I det siste kommunestyremøtet før sommeren fremmet Arbeiderpartiet ved Randi Hansen forslag om at Kommunestyre i tillegg holdes halvårlig orientert om hvilke tiltak det arbeides med for å redusere og helst unngå ufrivillig deltid.

Arbeidet med reduksjon av ufrivillig deltid krever langsiktig arbeid. Det blir interessant å følge utviklingen, hvordan dette arbeidet utvikles.

Med fremlagte opplysninger fra administrasjon er oppfordringen fra Malvik Arbeiderparti om aktivt å fremme en heltidskultur, og at deltid skal være unntak.

Arbeidslivet i kommunen skal være godt for alle.

Innlegget stod på trykk i MalvikBladet og er skrevet sammen med Randi Hansen.

Må sjekkes mot framføring.

Gratulerer med dagen!

***

Da mi bestemor vokst opp på 1920- og 30-tallet, va det stor arbeidsledighet i Norge. Det va større fattigdom og folk flest hadd veldig mye mindre enn det vi har i dag. Likevel sa Martin Tranmæl den gangen at vi skal stå med beina planta i norsk jord, men med blikket vendt utad.

Han som levd i ei tid der dem hadd så mye mindre enn oss, han løfta blikket.

1.mai – den internasjonale solidaritetsdagen – e også dagen for å minn oss sjøl på at vi å må løfte blikket.

Verden rundt oss – ved våre Schengengrensa – har eksplodert. I Syria. Libya. Irak. Jemen. Med menneska som dæ og mæ som blir skutt ut av livet på Gaza.

Og et gap mellom rike og fattige som aldri har vært så stort som no.

Den demokratiske våren har blitt til vinter i alle land bortsett fra ett: Tunisia. I Tunisia har dem holdt sitt første demokratiske valg. Unge, dyktige folk, som spør oss om hjelp te å sikre at demokratiet kan blomste, sånn at den nye generasjonen kan voks opp i fred og frihet sånn som oss.

Vi må still opp for dem.

Retten til å organisere sæ, ytre sæ, og på andre måta arbeid for et mer demokratisk samfunn e trua i verden idag. I land som Tunisia trues den i dag av fattigdom, lav økonomisk vekst, og for liten demokratisk utvikling. Vi som sitt her kan hjelpe fram organisasjonsfriheten i verden gjennom folkehjelpas 1.mai aksjon. Æ oppfordre alle om å bidra te den.

***

Organisasjonsfriheten blir utfordra i Norge i dag og.

Høyre og Frp regjeringa vil tvinge flere av oss te å jobb på søndagan i Malvik. Dem vil åpne for mer midlertidige ansettelsa. Og dem foreslår stadig ting som svekke arbeidstakerans rettigheta og frihet.

Sånn vil itj æ ha det verken for innbyggeran eller de ansatte i kommunen.

Det e klassisk høyrepolitikk.

Det gir mindre frihet, og mindre fellesskap.

Men vi veit at hvis vi står sammen, hvis vi får naboan vårres te å gå te valgurnan i september å stem med hjertet på valgdagen, så kan vi sammen sett en stopper for det i Malvik.

***

Organisasjonsfriheten innebære også et ansvar om å gjør et ærlig stykke arbeid for lokalsamfunnet vårres.

  • Sånn som vi har gjort de siste åran med å bygg opp Hommelvik og Vikhammer helsetun. På Vikhammer har dem allerede flytta inn i de nye omsorgsleilighetan, og i neste uke flytte beboeran på det gamle sykehjemmet på Grønberg inn i et nytt sykehjem i vika.
  • Herre e kanskje det største løftet vi nånn gang har gjort for eldreomsorgen i Malvik.
  • Vi har fått barneskole og nye Vidhaugen barnehage på Sveberg.
  • Jaggu har vi ikke også fått Bruket som gir rom for musikk og kultur – på kulturens premissa. Og vi har lagt te rette for frivilligheten i for eksempel idretten sånn at dem har kunna rusta opp anleggan på øya og på viksletta

1.mai handle i dag som før ikke bare om at man skal ha ei lønn å lev av, men også fritid med muligheta for familien sin, barnan sine, sine nærmeste.

Samtidig så e det et viktig slag som står i valget te høsten – om hvorvidt vi skal kunn sikre at det blir to nye ungdomsskola i vika og på vikhammer.

For hvis det e sånn, at ungdomman vårres ikke får den undervisninga som læreran ønske å gi dem fordi skolebyggan ikke e god nok – og det har vært sånn helt siden æ gikk på ungdomsskolen, og det fortsatt ikke e gjort nå med det, ja, så e ikke det godt nok. Det ska vi gjør nå med.

  • Og no ser riktignok æ kanskje ung ut, men når det bynne å bli 15-20 år siden og skolen fortsatt e den samme, ja, så e det på tide å gjør nå med det.
  • Og vi skal få te begge deler hvis Arbeiderpartiet vinn valget te høsten og æ blir ordfører

Æ tror på det æ, at dem som sett sæ høye mål, dem vil mer, og dem som vil mer, dem får også te mer.

***

Kjære Hommelvika,

Tenk at æ kan stå her i dag. Æ e ikke nån-og-femti år. Og æ e kvinne. Og allikavel va det nån av dokker som tenkt at hu der, hu vil vi at skal vær ordførerkandidaten vårres.

For ei som har vokst opp her i vika og lært at 1.mai e den største dagen i året – og som har songe Rampasangen i 1.mai-toget kvær gang æ ikke har hatt mulighet eller råa te å reis hjem – så e det med stor ydmykhet at æ står akurat her, på den her dagen, i akkurat den her kapasiteten.

Arbeidernes solidaritetsdag handle jo nettopp om kampen mot ideen om at det e «andre» som bestemme. Sosialdemokratiet e et oppgjør med ideen om at vi – kvinner – arbeidera – vanlige folk – at vi e tilskuera te ei utvikling utafor vårres egen kontroll. Nei, da en tidliger ordfører her i bygda, Johan Nygaardsvold bragte bedre tider, så va det jo nettopp fordi han kjempa for

  • Organisasjonsfrihet
  • At arbeideran også skull få medbestemmelse i arbeidshverdagen
  • Og at flere skull få en stemme i lokaldemokratiet

Gjennom sin deltakelse i fellesskapet skull den enkelte – arbeider – kvinne og mann – jente og gutt – kunn realisere sine muligheta. Målet va frihet: politisk og sosialt.

Virkemiddelet va blant anna arbeiderbevegelsen.

Og vårres markeringsdag 1. mai.

***

Det hende æ har møtt nån som ikke skjønne viktigheten av å delta på 1.mai. Nån av dem si at 1.mai har gått ut på dato

På plakatan i 1.maitoget i 1910 her i Hommelvika, så stod det

  • 8 timers arbeidsdag!
  • Fritt skolemateriell!
  • Egen lege!

Jammen e det ikke det samme vi kjempe for i år og i lokalvalgkampen: arbeidsrettigheta, en skole for alle, ikke bare for de få, og te og med kjempe vi fortsatt for å behold fastlegen vårres.

Så te dæm som mene 1.mai ikke e så viktig lenger, te dem vil æ si at det e det utsagnet der, som burde ha gått ut på dato.

Det er få ting som er så moderne, så fremtidsretta, så nødvendig, som å satse på gode fellesskapsløsninger.

Kjære alle sammen, gratulerer med dagen!

Innlegget stod på trykk på FN-dagen, 24.oktober 2014, i Klassekampen, under tittelen “FN er viktigere enn noen gang”.

Det krevde millioner av døde og kontinenter knust av to verdenskriger før verdens ledere samlet seg om felles regler for bruk av militær makt gjennom etableringen av FN, 24. oktober 1945. Organisasjonen skal opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, men bare i løpet av det siste året har lidelsene i Syria, Ukraina og på Gaza flommet inn i livene våre. Hvorfor har ikke FN gjort mer for å sikre freden i disse konfliktene?

Svaret er ikke, og burde ikke være overraskende. At FN ikke er den dominerende aktøren i dagens sikkerhetspolitiske kriser er et resultat av en villet politikk: FN blir ikke sterkere enn det medlemslandene gjør FN til. Det er det paradoks at de samme kreftene som mener FN ikke er i stand til å håndtere konfliktene også bidrar til å undergrave FNs rolle.

I dag kan det se ut som at internasjonal helhetstenking og politisk vilje til kompromiss har sovnet sammen med generasjonene som har gått bort siden verdenskrigene. Nå lever vi i en verden der Frankrike vil selge krigsskip til Russland, samtidig som EU vil ilegge landet økonomiske sanksjoner for militære maktdemonstrasjoner. I stedet for et tettere samarbeid med demokratiske krefter i Ukraina, vil sterke krefter i Storbritannia melde seg ut av det europeiske samarbeidet i EU. Mindre land som har alt å tjene på en forutsigbar verden styrt av folkeretten kaster prinsippene over bord for å sikre allianser med stormakter som lefler med maktforbudet. Noen ganger også Norge.

Når vår generasjons ledere stadig tester grensene i det internasjonale rettssystemet og gjør maktbruk på ny til en del av hverdagen. Når enkeltland prioriterer kortsiktige egeninteresser framfor å sikre felles retningslinjer. Når verden i dag likner mer på verden i 1945 enn på noe annet vi har sett siden den gang. Da trengs mer samarbeid, ikke mindre. FN er utrolig nok det eneste forum i verden hvor alle verdens ledere møtes i samme rom.

Når vi i 2014 feirer FN-dagen er kanskje de Forente Nasjoner viktigere enn noen gang.

Artikkel skrevet på oppdrag for Krigsoffiserenes Landsforbund (KOL), trykt i Vårt Vern august 2014.

Det krevde millioner av døde og kontinenter knust av to verdenskriger før verdens ledere samlet seg om felles regler for bruk av militær makt gjennom etableringen av FN, 24. oktober 1945. Siden den gang har de globale styringsutfordringene økt i antall. I løpet av det siste året har også bilder av lidelsene i Syria, Ukraina og på Gaza flommet inn i livene våre. Nettopp å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet er FNs hovedoppgave, og man kan derfor spørre seg noe overrasket, om hvorfor ikke FN har gjort mer for å sikre freden i disse konfliktene? Svaret er ikke, og burde ikke være overraskende. Tvert i mot må man kunne si at dette er en ventet utvikling: FN blir ikke sterkere enn det medlemslandene gjør FN til.

I dag kan det se ut til at den politiske viljen til å sikre et sterkt internasjonalt verdenssamfunn har sovnet sammen med generasjonene som har gått bort siden slutten av verdenskrigene. Nå er vi i en situasjon der Frankrike selger krigsskip til Russland samtidig som EU ilegger Russland økonomiske sanksjoner. I stedet for et tettere samarbeid med demokratiske krefter i Ukraina, vil sterke krefter i Storbritannia melde seg ut av det europeiske samarbeidet i EU. Mindre land som har alt å tjene på en forutsigbar verden styrt av folkeretten kaster prinsippene over bord for å sikre allianser med stormakter som lefler med maktforbudet.

Det synes altså ikke overraskende at FN ikke er den dominerende aktøren i dagens sikkerhetspolitiske kriser. Men det betyr ikke at FN som verdensmakt er mindre viktig. Tvert i mot. Når enkeltland prioriterer kortsiktige egeninteresser framfor å sikre felles retningslinjer. Når nye allianser testes ut. Og når vår generasjons ledere stadig tester holdbarheten i det internasjonale rettssystemet, trenger vi et forum for kompromisser, innrømmelser og helhetstenkning. Mens verden i dag kanskje likner mer verden i 1945 enn noe annet vi har sett siden den gang, trengs mer samarbeid, ikke mindre.

Internasjonal fred og stormaktenes kjøttvekt

FN ble etablert som en mellomstatlig organisasjon for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og dermed forhindre en ny, ødeleggende storkrig i verden. For generasjoner som vokser opp uten å ha kjent krigen på kroppen kan det synes som et innholdsløst mål når man samtidig er vitne til overgrep andre steder i verden. At stater er suverene, politiske enheter innebærer imidlertid at det ikke finnes noe overnasjonal makt som passer på at statene oppfører seg ordentlig, med mindre statene selv blir enige om at man ønsker slike overnasjonale regler.

På 17- og 1800-tallet var enda den generelle oppfatningen at statene hadde rett til å ty til krig som middel for løsning av politiske konflikter, og retten til krig ble sett på som en av statens grunnrettigheter. Det var først etter lidelsene fra første verdenskrig at verdens folk og ledere begynte å arbeide for å begrense statenes adgang til å bruke militære maktmidler. Gjennom utviklingen av et internasjonalt maktforbud, kodifisert i FN-pakten, har vi i moderne tid gått mot en oppfatning om at krig og makt ikke skal være det første man tyr til som middel for å løse konflikter.

Siden 1945 har FN gjennom sin fredsbyggende rolle bidratt til at det nesten har blitt slutt på mellomstatlige kriger. FN har samtidig økt fra 51 til 193 medlemmer, og FN er i dag den eneste organisasjonen som henter sin legitimitet fra så godt som alle verdens stater. FNs Generalforsamling som avholdes hver høst er enn videre det eneste stedet i verden der alle verdens statsledere møtes i samme rom for å komme fram til internasjonale normer og standarder for hvordan verdenssamfunnet skal styres. Det er et forum der ledere snakker sammen, og der diplomatiske løsninger og kompromisser klekkes ut.

FN har i så måte vært avgjørende for at vi har gått fra en verden styrt av stormaktenes militære kjøttvekt til et mer forutsigbart internasjonalt samfunn preget av felles kjøreregler for internasjonal maktpolitikk.

Samtidig ser vi at de stormaktene i dag slik som i verdenshistorien for øvrig preger FNs arbeid og hvordan verdenssamfunnet styres. Da FN ble opprettet var inkluderingen av stormaktene sett på som en av suksessfaktorene for organisasjonene. Seierherrene etter andre verdenskrig, USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike fikk alle et permanent sete i FNs Sikkerhetsråd og dessuten vetomakt (P5-landene). Ved å gi vetomakt til stormaktene skulle verdenssamfunnet sikre at de militært mektigste statene var mer villige til å støtte opp om FNs fredsarbeid – siden FN da ikke kunne handle på tvers av deres vilje. Dessuten hadde man smertelig erfart at FNs forgjenger, Folkeforbundet, ikke hadde klart å forhindre andre verdenskrig. I Folkeforbundet hadde man ikke klart å få med stormaktene på den multinasjonale agendaen, både fordi de ble nektet medlemskap (Tyskland og Russland), og fordi de avsto fra å være med (USA). Da FN ble organisert forsøkte verdens ledere å lære av dette. Den samme vetomakten har bidratt til at Sikkerhetsrådet fortsatt i dag styres av seierherrene etter andre verdenskrig.

Forbud mot bruk av makt

FN-pakten slår fast at bruk av, eller trussel om bruk av, (militær) makt er forbudt. Samtlige av FNs medlemsland, også stormaktene, har forpliktet seg til å begrense egen maktbruk i tråd med dette. De eneste to unntakene fra maktforbudet er hvis makt brukes i selvforsvar (enten individuelt eller kollektivt) eller fordi FNs Sikkerhetsråd har autorisert bruk av makt fordi internasjonal fred og sikkerhet er truet.

Natos legitimitet som forsvarsallianse utgår for øvrig direkte av FN-paktens artikkel 51 om retten til (kollektivt) selvforsvar. Atlanterhavspaktens artikkel 5 («en for alle, alle for en»), har derfor også en eksplisitt henvisning til denne artikkelen i FN-pakten. Atlanterhavspaktens artikkel 5 ble for første fang aktivisert av terrorangrepet mot USA 11.september 2001, men USA valgte da å støtte seg på en «koalisjon av villige».

Mandat fra FNs Sikkerhetsråd

I følge FN-pakten er det bare FNs sikkerhetsråd (og ikke en stat, stormakt eller annen organisasjon på egen hånd) som har mandat til å avgjøre om internasjonal fred og sikkerhet er truet, og om verdenssamfunnet eller enkelte av dets medlemmer kan ty til militære midler utenfor selvforsvarsretten. (Eller «alle nødvendige midler» som det kalles i FN).

Sikkerhetsrådets ansvar for å forvalte maktbruken i internasjonal politikk gir Rådets medlemsstater et særlig ansvar til å sikre at kjørereglene i FN-pakten blir etterlevd i praksis, og at Rådet treffer beslutninger for å fremme fredelig samkvem og for å forhindre folkemord eller andre grove overgrep mot menneskeheten. Dessuten påligger det Sikkerhetsrådet et særlig ansvar for å sørge for at de som handler på tvers av sine folkerettslige forpliktelser blir straffet, i verste fall ved bruk av økonomiske og militære maktmidler.

Til tross for at verdenssamfunnet har blitt enig om disse kjørereglene, har vi flere ganger vært vitne til blodige konflikter og grove overgrep mot mennesker siden FNs opprettelse. Når lidelsene trekker ut i tid uten at noen agerer synes det å ha blitt en gjenganger blant beslutningstakere å legge skylden på Sikkerhetsrådet eller på en manglende reform av Sikkerhetsrådet. I diskusjoner om norsk støtte til militære operasjoner har vi sett at enkelte beslutningstakere har latt seg friste til å bruke den samme argumentasjonen for å støtte militær deltakelse også uten FN-mandat. Det er imidlertid en argumentasjon som kan bety at det er Norge, og ikke Sikkerhetsrådet, som bidrar til å undergrave den internasjonale rettsorden og FNs arbeid. At Sikkerhetsrådet står i veien for FNs fredsarbeid er nemlig en påstand som ikke medfører riktighet på generelt grunnlag.

Flere beslutningstakere, også i Norge, har tidvis feilaktig brukt argumentet om at Sikkerhetsrådet er blokkert/ ikke er handlingskraftig som unnskyldning for å bruke militær makt uten FN-mandat. Dette kan være skadelig for FN, fordi større grad av militær maktbruk utenfor FN bidrar til å undergrave den folkerettslige maktforbudsregelen. Dessuten er det ofte galt, fordi det også er flere grunner til at FN hindres i sitt arbeid.

Når FN ikke klarer å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet har det i hovedsak skyldtes tre ulike mangler: Manglende handling fra Sikkerhetsrådet, der vetomaktene har blokkert for sikkerhetsrådsresolusjoner slik at FNs Sikkerhetsråd ikke har vært i stand til å forpakte sitt fredsansvar. I tillegg har vi de tilfellene hvor Sikkerhetsrådet har kommet til enighet og fremmet resolusjoner, men der verdens stater ikke har vært villige til å ta sitt ansvar – å sikre FN personell og økonomiske midler. Enn videre har vi også sett flere eksempler på at FN-medlemmer, og dessverre kanskje særlig stormakter og Sikkerhetsrådets medlemmer, har utfordret maktforbudet og handlet på tvers av dette.

Sikkerhetsrådets manglende handlekraft

Utgangspunktet i folkeretten, kodifisert i FN-pakten, er at stater har suverenitet over eget territorium og befolkning, og at andre stater ikke kan blande seg inn i konflikter internt i land, da de er å anse som «interne anliggender».

De første årene etter andre verdenskrig og ved FNs opprettelse fungerte samarbeidet mellom krigens seierherrer godt. De fem vetomaktene som var allierte under andre verdenskrig klarte imidlertid ikke å holde på samarbeidet i Sikkerhetsrådet i årene som fulgte. Under den kalde krigen stod Sovjetunionen og USA steilt mot hverandre i en bipolar verdensorden, og Sikkerhetsrådet ble blokkert av spenningene mellom vetomaktene. Dette hindret Sikkerhetsrådet fra å handle i tråd med den rollen det opprinnelig var tiltenkt.

Med Sovjetunionens fall og slutten på den kalde krigen fikk Sikkerhetsrådet økt handlingsrom, og vi fikk en oppblomstring av FNs fredsbevarende operasjoner. FNs Sikkerhetsråd gav mandat til koalisjonen som drev Irak ut av Kuwait i 1991, og det ble sendt fredsbevarende styrker til blant annet Somalia (92-93), Jugoslavia (92), Rwanda (94), Haiti (94), Libya (2011), Elfenbenskysten (2011) med mandat fra Rådet.

Utover 1990-årene satte altså Sikkerhetsrådet menneskerettighetene tydeligere opp imot suverenitetsprinsippet. Tanken var at verdenssamfunnet måtte ha rett til å gripe inn i andre staters interne anliggender i ekstreme tilfeller for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter. Rådet valgte derfor å fortolke enkelte humanitære katastrofer som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og kunne dermed autorisere bruk av militær makt gjennom det som blant annet har blitt kalt «humanitær intervensjon».

Hver gang Sikkerhetsrådet autoriserer slik maktbruk, bidrar det til å gjøre regelen om maktforbud romsligere. Sikkerhetsrådets medlemmer har derfor gjennom FNs historie vektet hensynet til staters suverenitet og ikke-innblandingsprinsippet på den ene siden, og hensynet til humanitære verdier på den andre siden ulikt. Der Kina og Russland har vært motstandere av agering fra FN har det gjerne vært begrunnet med ikke-innblandingsprinsippet. De har ikke ønsket å bidra til å kodifisere en rettsorden der FN i stadig større grad kan gripe inn i staters «interne anliggender».

Så lenge FNs medlemsland ikke stiller personell og økonomiske midler til FNs disposisjon, vil humanitær intervensjon i praksis forbeholdes militært mektige stater. Faren er da stor for at beskyttelse av egne borgere blir brukt som påskudd for intervensjoner som har andre formål – for eksempel å skifte ut et regime man ikke liker. Frykten for en slik utvikling har preget forholdene i Sikkerhetsrådet. Russland og Kina har for eksempel i kjølvannet av Libya-operasjonene hevdet at USA og vestlige land gikk for langt i forhold til sikkerhetsrådsresolusjonen. I Ukraina har Russland på den annen side hevdet at deres tilstedeværelse skyldes at de ønsker å beskytte egne borgere mot overgrep. Begge disse eksemplene viser hvorfor maktbrukens regler må være så strenge at det ikke skapes rom for for mye tolkning: det finnes stadig stater som vil utnytte smutthull i regelverket for å dekke over aggresjon.

I dag har FN 16 fredsoperasjoner i Afrika (ni operasjoner, hvorav flere av nyere dato), Midt-Østen (tre operasjoner startet på 40- og 70-tallet), Asia (én operasjon) og Mellom-Amerika (Haiti). I tillegg har FN fortsatt fredsbevarende styrker i Kosovo. FNs fredsoperasjoners ROE har gjerne tillatt mindre skarpe operasjoner enn det vi har sett i militære operasjoner ledet an av andre aktører. Samtidig har FN mer enn noen annen sikkerhetspolitisk organisasjon en større bredde av virkemidler å spille på. FN har også gjennom sin struktur blitt flinkere til en tettere integrasjon på strategisk nivå av sine militær/politi/justis ressurser på den ene siden og sin humanitære utviklingsrettede innsats på den andre. Dette er viktig, også fordi den egentlige oppgaven ikke bare ligger i å hindre eller å avslutte voldelig konflikt, men i å sikre varig fred.

Verdenssamfunnets manglende vilje

Samtidig vet vi at FN ikke klarte å forhindre noen av de største overgrepene mot menneskeheten vi har sett, som folkemordet i Rwanda, eller massemordene i Srebrenica. Det er her viktig å huske på at det i disse to tilfellene ikke først og fremst var Rådets manglende evne til å treffe tiltak, men medlemsstatenes manglende vilje til å stille opp med menneskelige og finansielle ressurser som er årsaken til at verdenssamfunnet ikke gjorde en bedre jobb for de millioner som ble slaktet.

Mens beslutninger om å etablere eller utvide en fredsbevarende operasjon er Sikkerhetsrådets ansvar alene, er finansieringen av FNs fredsbevarende operasjoner et kollektivt ansvar for alle FNs medlemsland. Dette er et ansvar FNs medlemsland har forvaltet med varierende innsats. Med et budsjett for fredsoperasjoner på mindre enn en halv prosent av verdens militære utgifter (2013-2014), sier det seg selv at man ikke kan legge skylden på FN alene for at dagens sikkerhetspolitiske kriser fortsetter. Fremdeles mangler FN innbetalinger for mer enn 15% for fjorårets budsjett alene.

Ettersom det ikke finnes noe internasjonalt tvangsapparat, og FNs medlemsland heller ikke har etablert noe tilsvarende i FNs organisasjon, er det statenes (ensidige) bruk av makt som i det enkelte tilfelle kan bli den eneste mulige form for håndhevelse av Sikkerhetsrådets autorisasjon av maktbruk. FN har ingen egen militær styrke, slik for eksempel Nato har. Det er derfor opp til medlemsstatene på frivillig basis å stille styrker til disposisjon for FNs operasjoner. I så måte blir ikke FNs rolle som verdensmakt, eller evne til å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet sterkere enn det FNs medlemsland og stormaktene selv gjør det til. På samme måte kan militær innsats fra sterke militære makter bidra til å styrke FNs evne til å løse sine oppgaver, så fremt slik makt brukes i tråd med reglene i FN-pakten. Det er med andre ord ikke nødvendigvis slik at FN «mister» sin rolle i verdenssamfunnet fordi Nato, USA eller andre utøver makt i verdenssamfunnet.

I 1990-årene da antallet FN-operasjoner økte, så vi derfor at pendelen svingte mot de regionale organisasjonene, og FN ba disse om å ta større ansvar i det fredsbevarende arbeidet. Med mandat fra FN opprettet Nato sitt første out-of-area-oppdrag under borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia. Også i Afghanistan ledet Nato an arbeidet i ISAF med mandat fra FN (2003 og utover). Senest i forbindelse med jagerflystøtten til Operation Odyssey Dawn i borgerkrigen i Libya i 2012 var det også Nato som ledet an, med mandat fra FN. Siden 2000-tallet har Sikkerhetsrådet også hatt flere møter med EU for å sikre et sterkere partnerskap mellom FN og EU.

Verdens stater har i løpet av de siste tiårene, og særlig etter Irak og Afghanistan-krigene vist særdeles liten vilje til å sikre FN en militær verktøykasse. Mens vestlige land tidligere var godt representert i FN-operasjonene verden over, er det i stor grad de fremvoksende maktene, og asiatiske og afrikanske land som bidrar med personell til FNs fredsoperasjoner.

Med Natos nye strategiske konsept, og et fornyet fokus på Natos kjerneoppgaver og artikkel 5 – forsvaret, virker det også mindre sannsynlig at Nato vil ta på seg en fremtredende rolle i den globale maktpolitikken i tiden som kommer. Fokuset framover ligger på at man skal øve og trene på kjerneoppgavene og sikre at det er orden i Europa og innenfor Natos eget territorie.

Heller ikke Norge har vist den største viljen til å stille opp for FNs fredsbevarende arbeid. Norge er et lite land i en verden styrt av militær styrke, og har derfor en sterk egeninteresse av å opprettholde en forutsigbar verdensorden der maktbruk reguleres av folkeretten. Dette får vi imidlertid ikke til hvis vi ikke selv også ofrer noe for fellesskapet. Etter et år i Minurcat-operasjonen i Tsjad trakk likevel Norge tilbake sitt sykehusbidrag fra FN-operasjonen. Det resulterte i at en rekke andre land måtte trekke seg og at hele FN-operasjonen ble avsluttet. Hva har vi å stille opp med hvis vår tids store bidragsytere til FN en dag ønsker mindre regulert maktbruk og at FN skal ha mindre innflytelse?

  • nskene om et sterkere FN som kan opprettholde verdensfreden står ikke i samsvar med det budsjettet og de ressursene medlemsstatene er villige til å bevilge til dette arbeidet.

Grensene for maktforbudet testes

I dag står vi overfor en verdensorden som verken likner den vi så under den kalde krigen, eller den vi så umiddelbart etter den kalde krigens slutt. I dag likner verden mer den vi så da FN ble skapt – med noe spenninger og noe samarbeid mellom stormaktene. Dessuten ser vi at stormaktene står uten tydelige, sementerte sikkerhetspolitiske allianser. Dette har gjort FN viktigere som sikkerhetspolitisk organisasjon, men samtidig forhindrer det heller ikke dagens politiske ledere fra å utfordre FN og FN-pakten.

Stormaktene har ved flere anledninger sett sitt snitt til å sette seg selv over verdenssamfunnets kjøreregler når de har vært i en mektig nok situasjon til å gjøre det. Da USA ved den kalde krigens slutt stod igjen som eneste supermakt, utnyttet Vesten handlingsrommet til å handle på tvers av folkerettens regler både da USA og Storbritannia gikk inn i Irak i 2003 uten FN-mandat, og også da Nato bombet Kosovo uten FN-mandat ved årtusenskiftet.

Senest høsten 2013 uttalte president Obama at han var «komfortabel» med å bruke militær makt uten FN-mandat, selv om han ikke gjorde alvor av dette. Putin skrev da en kronikk i New York Times der han gikk til angrep på USAs lefling med maktforbudet. Ved Russlands annektering av Krim i mars sa Putin at Washington og de europeiske allierte synes å styres av «våpenretten» heller enn folkeretten.

Endrede maktforhold i verden– fra en verden med én supermakt til en multipolar eller også kalt en «nullpolar» verdensorden – og tidligere brudd med FN-linjen har gitt handlingsrom også for andre stormakters til å begå folkerettsbrudd. Det er lett å kritisere Russland for folkerettsbrudd etter landets annektering av Krim-halvøya, og for invasjonen av Georgia uten FN-mandat (2008), men vi må huske på at vestlige land hadde et omtrentlig forhold til det samme maktforbudet da maktbalansen i verden stod sterkere i vår favør. Slik Georgia-krigen for Russland i stor grad handlet om hvem som bestemmer i Russlands nærområder, hevder Russland nå at inntreden i Ukraina ikke kan sammenliknes med andre brudd på maktforbudet, nettopp fordi det skjer for å beskytte egne borgere innenfor et område der de har særlige interesser. Det er ikke til å se bort i fra at Russlands økonomi i dag bare er en åttendedel av USAs, og at landets militære fremstøt i stedet bidrar til bildet av Russland som en stormakt, med det handlingsrommet som skapes av en slik status.

Blir regelbruddene for mange skaper det utrygghet og ubalanse i det internasjonale systemet, og det vil svekke FNs faktiske evne til å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Derfor er det kanskje særlig viktig å holde seg til de internasjonale kjørereglene når man selv er i en mektig posisjon i verdenspolitikken – når maktforholdene endres vil nye makter finne rom for å begå folkerettsbrudd under ekkoet av sine forgjengere.

Fremad til fortida

I den virkelige verden er det også i vår del av verdenshistorien stormaktene som har den største innflytelsen. De viktigste avgjørelsene tas fortsatt først og fremst hjemme i stormaktenes egne maktkorridorer. Likevel bidrar FN til at vår generasjons ledere har oppvokst med noe radikalt annet enn da maktbruken var mindre regulert: I en FN-styrt verdensorden er det større plass til at også mindre mektige stater kan sette sitt preg på hvordan verden styres. For eksempel utviklet Norge og flere mindre kyststater – mot blant annet Storbritannias vilje – gjennom kunnskap og diplomati nye bestemmelser i havrettstraktaten (1982) som sikret oss betydelige (olje)verdier. Gjennom høynivåukene og det kontinuerlige arbeidet i FNs organer kan et flertall av stater bli enige om politiske linjer som også stormaktene må ta inn over seg. En slik FN-ledet verdensorden kan på mange måter sies å være et unntak i verdenshistorien mer enn regelen.

Når stormaktene definerer verdenspolitikken er det er problem for FN at maktfordelingen i verden i dag ikke er godt nok reflektert i FNs Sikkerhetsråd. Mens Storbritannia og Frankrike har mistet koloniveldet og mye av sin stormakts status, har de fortsatt et fast sete i Rådet og dertil vetomakt. Dagens mest folkerike stat, India, har for eksempel ikke et fast sete i Sikkerhetsrådet. Det har heller ikke noen stormakt fra Latin-Amerika, eller fra det Afrikanske kontinentet. FN i dag er i ferd med å bevege seg bort fra den samme strukturen som sikret stormaktenes oppslutning om en FN-styrt verdensorden i 1945. På sikt kan dette bli en trussel mot de prinsippene FNs Sikkerhetsråd selv var tuftet på. Flere av de fremvoksende maktene, og også Norge har derfor krevd en grunnleggende reform av FNs sikkerhetsråd for å styrke dets legitimitet og evne til å ivareta sine kjerneoppgaver. Inntil videre bidrar imidlertid en manglende reform til at flere av de store globale utfordringene blir håndtert utenfor FN-systemet. Dette er i seg selv med på å redusere FNs rolle i verdenspolitikken.

For eksempel holdes 173 av FNs medlemsland utenfor når G-20 landene møtes for å diskutere den globale finanskrisen. Selv om G-20 møtene i utgangspunktet er et forum for samarbeid om økonomiske spørsmål, så vi at et «klassisk FN-spørsmål» som Syria-krisen dominerte G-20 møtet i Moskva høsten 2013. Selv om stormaktene er en del av G-20, var hele sju av Sikkerhetsrådets ikke-faste medlemmer ikke en del av dette møtet, til tross for at et vedtak i Rådet krever minst to av disses stemmer for å få på plass en bindende Sikkerhetsrådsresolusjon (En resolusjon i Sikkerhetsrådet krever et flertall på minst ni av femten stemmer).[1]

I en verden der de store strategiske spørsmålene løses utenfor FN, får stormaktene større rom til å fortolke hvordan verdenssamfunnet skal styres. Vi ser i dagens verden på nytt strategisk konkurranse mellom stormaktene om innflytelse i verdenssamfunnet. Selv om Kinas diplomater benekter at landet vil bli en verdensmakt, mener flere naboland i Øst- og Sør-Kinahavet at Kina tar seg til rette og utfordrer status quo. Mens FNs Havrettstraktat ligger til bunn for reguleringen av våre grenseområder i Arktis, er Kina og Japan strengt uenige om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for å løse tvisten om eierskapet til en rekke øyer i Sør-Kinahavet. Japans ledere arbeider derfor strategisk for å sikre større rom for bruk av militærmakt enn det landets nåværende grunnlov tillater. I 2013 oppnevnte Japan endog en egen ambassadør til Nato, blant annet med begrunnelsen at Kina tar seg for mye til rette i egne nærområder. Et tidligere offer for USAs krigsinnsats, Vietnam, har i senere tid søkt tettere dialog med USA etter at Kina blant annet har borret etter olje innenfor Vietnams økonomiske sone.

Både Kina og Russland ønsker frihet til å kunne gjøre mer som de vil i egne nærområder. Det er derfor interessant å merke seg at Putin etter mange års forsøk i år lykkes med å inngå et nytt strategisk samarbeid med Ji Xinpin. Samarbeidet gjør russerne mindre avhengig av å eksportere gass til europeiske markeder, sikrer en (midlertidid) tilsidesettelse av grensekonfliktene mellom de to landene, og bidrar til å befeste landenes posisjon som regionale stormakter blant annet gjennom felles militære øvelser. Kina har tatt side med Russland i FN både når det gjelder å unngå sanksjoner mot Assad i Syria, for å ikke avvise folkeavstemningen i Krim, og når det gjelder Irans atomprogram.

Både Syria- og Ukraina-krisene så vel som blodbadet som nå utspiller seg på Gaza har minst én ting til felles: De er alle konflikter der verdens stormakter har særlige interesser. Ut fra dagens sikkerhetspolitiske kriser å dømme kan det se ut som at verdenssamfunnet har vanskeligere for å handle der hvor stormaktene oppfatter at de har særlige interesser (Ukraina og Gaza), og der hvor stormaktene ikke har sammenfallende interesser (Syria). I tilfeller der hvor stormaktene ikke har særlig sterke interesser, slik som vi har sett i flere afrikanske land (operasjonen i Mali er et eksempel), har Sikkerhetsrådet vist at det kan samle seg om nye resolusjoner også i en tid der verden er preget av flere stormakter med skiftende allianser. Det synes derfor ikke tilfeldig at over halvparten av dagens 16 FN-operasjoner befinner seg på det afrikanske kontinentet.

Dersom verdens stormakter og deres støtte spillere fortsetter å utfordre maktforbudet vil det imidlertid medføre økt usikkerhet i det internasjonale systemet, noe som kan innebære et generell svekkelse av handlekraften i Sikkerhetsrådet. FNs rolle som verdensmakt forblir derfor avhengig av sine øvrige støttespillere – dersom verdens mindre mektige stater sikrer FN bedre personell og sterkere økonomi, vil det gjøre at FN i mindre grad bli avhengig av militære stormakter for å løse sine oppgaver. Det er nesten paradoksalt at det i dag er langt mer autoritære stater enn oss som er de største bidragsyterne av personell til FN-operasjoner. Foreløpig nyter vi godt av at disse bidrar til å sikre en FN-ledet verdensorden preget av vestlige, demokratiske verdier.

Kortsiktige interesser på FNs bekostning

Selv om vi i dag på nytt ser en verden med flere, tidvis konkurrerende, stormakter, mangler «X-faktoren» som sikrer det nødvendige politisk momentum som trengs for at verdens ledere skal driste seg til å å treffe prinsipielle beslutninger og til å inngå kompromisser på vegne av verdenssamfunnet. I dag har vi en generasjon ledere hvis familier ikke har kjent på kroppen nødvendigheten av å hindre en ny verdenskrig. Tvert i mot har de fleste vestlige land så vel som dagens generasjon ledere levd godt i et system det vi tror at vi kan hente mer ut av systemet enn det vi må gi inn. FNs rolle i dagens verdenspolitikk preges av det.

Maktkampen mellom Russland på den ene siden og særlig Europa og USA på den andre i Ukraina-krisen, viser at det ikke bare er i FN det er vanskelig å samle seg om de store kompromissene. Det synes som om de helhetlige og langsiktige strategiske interessene må vike for enkeltstaters kortsiktige, politiske interesser i EU og Nato så vel som i FN. På grunn av uenigheten i Sikkerhetsrådet om Ukraina har ikke FN kunnet ta den ledende rollen i denne konflikten. Likevel har heller ikke Nato og EU klart i særlig større grad enn FN å finne politiske kompromisser som medlemmene slutter seg bak. Flere EU-land, deriblant Italia, Bulgaria, Slovakia og Østerrike har ikke støttet videre sanksjoner mot Russland.[2] Polen og de baltiske statene – som er svært avhengige av russisk gass – har imidlertid vist større vilje til ytterligere sanksjoner. Frankrike som er mindre avhengig av russisk energi derimot, har valgt å sette egne interesser foran EU og USAs sanksjonsmål. Landet er sentralt både i EU og NATO, og dessuten vetomakt i Sikkerhetsrådet, men velger å opprettholde sine leveranser av krigsskip til Russland mens allierte og andre EU-land jobber for å få enighet om sterkere økonomiske sanksjoner.

Den verdensmakt vi gjør den til

Når FN ikke tar den ledende rollen i dagens sikkerhetspolitiske kriser, skyldes det ikke minst at stormaktene nå som tidligere i verdenshistorien er de sterkeste aktørene i internasjonal politikk. Gjennom etableringen av FN fikk stormaktene etter andre verdenskrig formalisert sin fremtredende rolle gjennom at de fikk vetomakt i Sikkerhetsrådet. De fikk samtidig et særlig ansvar for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Dette har vært et ansvar de permanente medlemmene har forvaltet med varierende hell.

I dag ser det ut for at vi har et Sikkerhetsråd som kan klare å komme til enighet der stormaktene ikke har særlige interesser, men at Rådet står mer eller mindre handlingslammet tilbake der hvor stormaktenes egeninteresser er for store. Samtidig mangler flere av dagens stormakter rundt bordet i FN, noe som gjør at flere beslutninger tas utenfor diplomatiets korridorer i FN.

Mer alvorlig for framtiden er det imidlertid at stormaktene på egen hånd bryter med maktforbudet, fordi dette skaper større usikkerhet om robustheten til de internasjonale reglene. Denne usikkerheten er mer utfordrende for en verden der maktforhold endres. Det skaper rom for å tøye reglene, noe som raskt blir alvorlig for en generasjon ledere der de fleste ikke har kjent krigens terror på eget territorie.

Enkeltstaters manglende evne og vilje til å sikre stødige bidrag til FNs arbeid, eller til å ta de viktige diskusjonene i felles fora går på bekostning av et helhetlig arbeid for internasjonal fred og sikkerhet. Her kan FNs medlemsstater – også de mindre maktene – gjøre en viktig forskjell: de internasjonale normene blir ikke sterkere enn det de enkelte aktørene i verdenssamfunnet selv gjør dem.

[1] Det er 15 medlemmer totalt i Sikkerhetsrådet, hvorav fem faste med vetomakt. De resterende 10 er valgt for to år av gangen. Nå er de ikke-faste medlemmene Argentina, Australia, Sør Korea (disse tre er også medl i G20) – pluss Tsjad, Chile, Jordan, Litauen, Luxemburg, Nigeria og Rwanda som ikke er medlemmer i G20. Det kreves 9 stemmer, inkludert de fem vetomaktene for å få vedtatt en resolusjon i Sikkerhetsrådet (sekundært at vetomaktene forholder seg avholdende)

[2] Disse landene er mottakere av russisk gass, men ligger også geografisk nærmere Ukraina og de videre sikkerhetspolitiske krisene her.

 

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.