Feeds:
Posts
Comments

Posts Tagged ‘FN’

Innlegget er skrevet for – og første gang publisert i Forsvarets Forum.

Også tilgjengelig på nett: www.fofo.no

***

Maktbrukens regler er strenge av en grunn: det finnes stadig stater som utnytter smutthull for å dekke over aggresjon. Til tross for at det har vært en forholdsvis liten del av den internasjonale debatten, har enkelte i Norge blant annet vist til enigheten om «ansvar for å beskytte» (R2P) som et mulig folkerettslig grunnlag for maktbruk i Syria uten FN-mandat. Men de som mener at humanitære kriser bør legitimere maktbruk i større grad, er også dem som burde vise den største tilbakeholdenhet når det gjelder militær inngripen i Syria uten forankring i FN.

Ingen folkerettslig hjemmel

Folkerettens regler for bruk av makt, eller trussel om bruk av makt, er klare: Krig er forbudt med mindre det foreligger mandat fra FNs sikkerhetsråd eller det brukes i selvforsvar for å avverge ytterligere angrep mot egen stat eller alliert. Alle FNs 193 medlemsland har akseptert dette. Folkeretten ivaretar staters suverenitet over egen befolkning og egne territorier.

Utover 1990-årene satte imidlertid Sikkerhetsrådet menneskerettighetene tydeligere opp imot suverenitetsprinsippet. Tanken var at verdenssamfunnet måtte ha rett til å gripe inn i andre staters interne anliggender i ekstreme tilfeller. Rådet valgte å fortolke enkelte humanitære katastrofer som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og kunne dermed autorisere bruk av militær makt (i det nordlige Irak, Somalia, Bosnia og Haiti, og senere også Libya).

Ansvar for å beskytte

Natos alenegang i Kosovo, USAs invasjon i Irak i 2003, og den diplomatiske krisen som fulgte, bidro imidlertid til at Sikkerhetsrådet har begrenset den utvidende dynamiske tolkningen av sitt mandat. I 2005 ble FNs generalforsamling likevel enig om at verdens stater har et “ansvar for å beskytte” dersom mennesker blir utsatt for grove menneskerettighetsbrudd. Dette prinsippet forplikter den enkelte stat og verdenssamfunnet til å beskytte sine borgere mot overgrep som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Prinsippet om R2P sikrer moralsk legitimitet for å bruke militær makt i visse situasjoner. Det er imidlertid så langt ikke tale om en folkerettslig regel som alene hjemler bruk av makt, heller ikke i Syria, slik noen i norsk (og britisk) debatt har antydet. Til det er prinsippet for ferskt, og det mangler praksis som kan styrke dets folkerettslige stilling. Dersom man for debattens skyld skal se bort i fra det rent juridiske, i hvilken grad ville unilaterale militære aksjoner være forenelig med R2P?

Kriterier for humanitær intervensjon

Det er fremmet seks kriterier så langt i debatten for at FNs Sikkerhetsråd bør rettferdiggjøre militære aksjoner i en annen stat. For å styrke R2P som folkerettslig prinsipp og dermed i praktisk politikk må vi handle i samsvar med disse.

Det er sterke holdepunkter for at den ekstreme humanitære krisen og bruken av særdeles inhumane, kjemiske våpen mot sivile i Syria er rettferdig sak, slik R2P krever. I tillegg må det imidlertid også være framsatt et edelt motiv. Så langt har ikke maktbruk i Syria vært begrunnet med hensynet å stoppe eller avverge menneskelig lidelse, men med nødvendigheten av å håndheve forbudet mot bruk av kjemiske våpen. Det er lite som tyder på at befolkningen i Syria vil få det bedre med mer bombing. De gode utsiktene for å lykkes med å bedre den humanitære situasjonen synes også langt unna fordi det så langt er liten internasjonal vilje til å forplikte store ressurser over lengre tid, heller ikke fra USAs side. Tvert i mot har flere stilt spørsmål også ved om begrenset bombing av tett befolkede områder bryter med kriteriet om proporsjonal og nødvendig maktbruk, ettersom sivile havner i skuddlinjen. Militær intervensjon er heller ikke siste utvei i Syria. Rent praktisk åpnet Obama selv for et diplomatisk spor i FN for å få destruert Syrias kjemiske våpen.

Regler for krig

Selv om man på kort sikt kan ha interesse av å ty til militære midler utenom FN, vil forutsigbarhet, fred og sikkerhet i Syria så vel som i det internasjonale samfunnet tjenes best ved at det legges klare prinsipper og normer mot militær maktbruk til grunn.

Dersom de moralske argumentene får råde alene, blir det opp til den som intervenerer å bestemme om saken er god nok. Også Russlands inntog i Georgia i 2008 er et eksempel på at det ikke er en riktig vei å gå.

***

Siden innlegget ble skrevet har de nordiske utenriksministerne varslet at de ønsker å stille med soldater til en eventuell fredsbevarende styrke med FN-mandat. Det er foreløpig lite som tyder på at et slikt oppdrag er på trappene, all den tid det verken er en fredsbevarende operasjon i Syria i dag eller politisk enighet i Sikkerhetsrådet om å autorisere en slik styrke.

Advertisements

Read Full Post »

Ingen lukt. Du kan ikke se det. Du kan ikke vite om det traff deg – eller ikke. Det kan ikke de som ville ramme deg heller: kjemiske våpen skiller ikke mellom sine offer. Barn, kvinner, menn, eldre, syke. De tar alt. Du mister kontrollen over kroppen. Bevisstløshet. Offeret kveles.

Nettopp denne grusomme og ikke-diskriminerende måten å ta liv på er grunnen til at kjemiske våpen og andre masseødeleggelsesvåpen er strengt forbudt etter internasjonal folkerett. I dag fikk OPCW – organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen – tildelt Nobels fredspris. Det er bra, og det er heldig at den kommer nå. Årets pris løfter multinasjonalt, forpliktende samarbeid i en tid der verdenssamfunnet og stormaktene viser liten vilje til nye internasjonale forpliktelser.

Prisen er aktuell fordi vi nylig har vært vitne til kjemisk krigføring og grusomme humanitære lidelser i Syria. Angrepet 21.august og de 1429 menneskene som døde fikk den amerikanske presidenten til å true med militær maktbruk mot Syria. Det gjorde han kanskje ikke minst fordi han mente at en svekkelse av kjemivåpenforbudet også ville svekke forbudet mot andre masseødeleggelsesvåpen: Irans atomvåpenprogram har lenge bidratt til å holde de diplomatiske forbindelsene til USA på et absolutt minimum.

Siden OPCW begynte sin virksomhet for 16 år siden har hele 189 land sluttet seg til arbeidet for å forby og ødelegge verdens kjemivåpen. Fra og med mandag 14.oktober vil også Syria bli en formell deltaker i dette arbeidet. At Syria blir med er et resultat av godt politisk samarbeid mellom Russland og USA i FNs sikkerhetsråd for å sette en stopper for kjemiske våpen i Syria. Det er derfor bemerkelsesverdig at nettopp disse to maktene fortsatt ikke har oppfylt sine egne forpliktelser etter kjemivåpenkonvensjonen. Fredsprisen bør derfor også være en særlig påminnelse til USA og Russland om at det er på tide å destruere sine egne kjemiske våpen. Det ville virkelig ære den sterke internasjonale normen mot bruk av masseødeleggelsesvåpen.

Kjemivåpen er dessverre ikke de eneste ikke-diskriminerende våpen som er brukt i Syria. Også klasevåpen og brannvåpen har blitt brukt. Fredsprisen må ikke ta fokus bort fra det faktum at borgerkrigen i Syria fortsetter å ta livet av sine egne. Det store flertallet har ikke blitt drept av saringass, men av lovlige konvensjonelle våpen. Til sammen er det snakk om mer enn 100 000 menneskeliv. Det er på tide å erklære at slik bruk av eksplosive, vidt-rekkende våpen i tett befolkede områder også er uakseptabelt.

Alfred Nobel ville ha en slutt på kapprustning og avskaffe krig. Ved siden av kjemivåpenkonvensjonen fins det få andre eksempel på at nesten samtlige land i verden samarbeider for en forpliktende internasjonal avtale. Årets pris løfter frem OPCW som et eksempel til etterfølgelse – og styrker troen på at formalisert internasjonalt samarbeid på tvers av regioner kan lykkes. Fredsprisen vil på denne måten bidra til en mer forutsigbar og fredelig verden. Forhåpentligvis vil den også inspirere til en modigere politikk mot våpenbruk i internasjonal politikk.

Innlegget er også publisert på Aftenposten.no

Read Full Post »

Innlegget er skrevet for Krigsoffiserers Landsforbund (KOL) og først publisert i deres medlemsblad Vårt Vern oktober 2013.

Krisen i Syria har aktualisert debatten om når det er greit å ty til militær makt i internasjonal politikk. Når vi er vitne til grove overgrep som dem vi har sett i Syria kan vi ikke stå som passive tilskuere. Vi må stå opp mot urett. Men med hvilke midler?

Over 100 000 drepte

Under den arabiske våren (2011) var det en rekke demonstrasjoner for demokrati og frihet også i Syria. Det som startet som fredelige protester mot Assad-regimets mange politiske fanger, begredelige menneskerettighetssituasjon og økte økonomiske forskjeller, var innen et år snudd til gjentatte brutale kamper mellom regimet og lokale opprørsgrupper. Verdenssamfunnet grep ikke inn.

Gjennom støttespillere i andre land har partene fått rikelig tilgang på våpen. Syria er en nær alliert av Iran og har sterke bånd til Russland. Den pågående krisen satte også en stopper for Syrias åpning mot vestlige land, og krisen har vært nok en utfordring for dialogen mellom Obama og Putin. Til nå har borgerkrigen tatt livet av over 100 000 mennesker, drevet 2 millioner på flukt og gjort at 4 millioner mennesker er internt fordrevne i sitt eget land.

Ønske om handling

21. august i år ble ytterligere 1429 mennesker drept i et kjemisk angrep utenfor den syriske hovedstaden i Damaskus. President Obama varslet at USAs røde linje var krysset, og at han var komfortabel med å gå til militære handlinger mot Syria for å gjøre det klart at brudd på forbudet mot bruk av kjemiske våpen ikke vil bli tolerert. Det ble vist til at en svekkelse av forbudet mot kjemiske våpen også ville svekke forbudet mot andre masseødeleggelsesvåpen (som atomvåpen i Iran).

I Norge har de som har støttet maktbruk i større grad begrunnet dette med moralske argumenter. Sentrale beslutningstakere har tatt til orde for maktbruk på tvers av folkeretten: uten FN-mandat.  Det har blitt vist til Rwanda og Kosovo og at prinsippet om ansvar for å beskytte (R2P) er et legitimt grunnlag for dette. Når det er snakk om å ty til politikkens ytterste, mest brutale, maktmiddel må vi anerkjenne at det er forskjell på disse konfliktene og den vi ser i Syria. R2P er så langt heller ikke en folkerettslig regel, og debatten må forankres i prinsippets egentlige innhold dersom det skal styrke gjennomføringen i praktisk politikk.

Regler for krig

Folkeretten er tydelig på at trusler om bruk av makt eller bruk av makt er forbudt, og stater kan ikke intervenere i andre staters interne anliggender. Militære aksjoner er kun legale virkemiddel dersom de brukes i selvforsvar eller dersom FNs sikkerhetsråd har autorisert maktbruk. Alle FNs 193 medlemsland har akseptert dette. (Det folkerettslige grunnlaget for maktbruk etter Natos artikkel 5 utgår direkte av dette, og Atlanterhavspakten har derfor også en eksplisitt henvisning til FN-paktens artikkel 51 om selvforsvarsrett).

Utover 1990-åra valgte FNs sikkerhetsråd å fortolke enkelte humanitære katastrofer som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og kunne derfor autorisere bruk av militær makt med hjemmel i FN-paktens kapittel VII. Militær inngripen i det nordlige Irak (1991), Somalia (1992-93), Haiti (1994), Libya (2011) og Elfenbenskysten (2011) er eksempel på dette. Tanken var at verdenssamfunnet måtte ha rett til å gripe inn i andre staters interne anliggender ved grove forbrytelser mot menneskeheten, en humanitær intervensjon.

Ansvar for å beskytte

I 2005 ble FNs generalforsamling enig om at verdens stater har et «ansvar for å beskytte» mennesker som blir utsatt for grove overgrep som folkemord og krigsforbrytelser. Prinsippet om R2P sikrer moralsk legitimitet for å bruke militær makt i andre stater i eksepsjonelle tilfeller, samtidig som det legger føringer for tilfeldig maktbruk. Det er seks kriterier som ligger til grunn for at militær inngripen er i tråd med prinsippet om ansvar for å beskytte.

For det første må det være snakk om en rettferdig sak. Å stanse den blodsytelsen i Syria og må være en slik sak. I tillegg må det imidlertid være fremsatt et edelt motiv. Så langt har ikke maktbruk i Syria vært begrunnet med ønsket om å stoppe eller avverge menneskelig lidelse, men med nødvendigheten av å håndheve forbudet mot kjemiske våpen. Våpenet er ikke-diskriminerende, det skiller ikke mellom sivile og militære mål. Et tredje kriterie er at de militære aksjonene må ha gode utsikter for å lykkes med å bedre den humanitære situasjonen på bakken. I Kosovo hadde Nato en klar plan for maktbruken, og det var et målrettet angrep med rimelig sjanse for å lykkes med å stoppe ytterligere overgrep mot kosovoalbanerne. Når det gjelder Syria har det tvert i mot vært liten internasjonal vilje til å forplikte ressurser over lengre tid, heller ikke fra USAs side. «Særlig begrenset bombing» kan svekke Assad, men hva når krigen fortsetter? (10 år etter inntoget i Irak er vi igjen vitne til en krig som blusser opp: mer enn 4000 drepte siden april). Det har vært alt for liten diskusjon om hvilken oppfølging og hjelp som skal komme til befolkningen i Syria etter en eventuell bombing. Det er ikke gitt at militær maktbruk er riktig respons i enhver humanitær krise.

For det fjerde må maktbruken være nødvendig og proporsjonal. Folkerettsjuristen Charli Carpenter og organisasjonen Article 36 har her påpekt at når sivile havner i skuddlinjen ved bombing av befolkede områder strider maktbruken mot dette kriteriet. Videre må militær maktbruk være siste utvei. Så langt har Obama selv vist at det er mulighet for et diplomatisk spor. Under samtaler i Genève foreslo Russland for USA at Syria skulle legge sine kjemiske våpen under internasjonal kontroll for destruksjon. Det multilaterale sporet har gitt begge land nye rammer for samarbeid. Obama har unngått å sende soldater til nok en krig, og Putin har fått positiv tilbakemelding på det konstruktive bidraget. FNs fem vetomakter har i etterkant blitt enige om en resolusjon som skal sikre at dette skjer.

Til slutt er det bare FNs sikkerhetsråd som kan autorisere bruk av makt etter R2P. Det er ikke det samme som at det må være FN selv som skal gripe inn. FN er i så måte ikke mer enn det verdens stater gir organisasjonen av ressurser, og er avhengig av at FNs medlemsland stiller opp. (Det var nettopp medlemslandenes manglende vilje og passivitet som var problemet i Rwanda, og ikke at FNs sikkerhetsråd drøyde med å finne en løsning). Når det gjelder Syria har særlig Kina og Russland flere ganger blokkert Sikkerhetsrådsresolusjoner de har sett på som ubalanserte. FN-mandat sikrer større legitimitet for maktbruk enn det USA hadde i Irak (2003) eler Russland hadde i Georgia (2008). At vi har sett flere militære intervensjoner uten et eksplisitt FN-mandat har også bidratt til at Sikkerhetsrådet har blitt mer forsiktig med en utvidende tolkning av sitt mandat.

Felles regler

Når de humanitære krisene er verst, er det også viktigere å se nærmere på hva som er til det este for menneskene på bakken. Dersom velmente militære handlinger blir praktisert også når de ikke er i tråd med gjeldende normer og regler, blir det opp til den som intervenerer å bestemme om saken er god nok. Dette vil på sikt undergrave selve grunnmuren i dagens internasjonale rettsorden og den fredelige utviklingen den har bidratt til.

Folkerettens regler om maktbruk er strenge av en enkelt grunn: det fins stadig stater som utnytter smutthull for å dekke over aggresjon eller annen politisk agenda. En moralsk forståelse om at det er riktig å gjøre noe betyr ikke at alle virkemidler er riktig å bruke.

Read Full Post »

*** kronikken stod på trykk i Forsvarets Forum 3/2011 og er skrevet i samarbeid med Sylvia Rognvik***

Regjeringen har ytret at Norge skal tydeliggjøre sin innsats i FN også om nødvendig militært. Det er ikke bare i hæren det finnes ressurser som er etterspurt av FN i fredsoperasjoner. Dette løftet GiLs Luftmaktseminar opp på dagsorden på Luftkrigsskolen tidligere denne måneden. En av problemstillingene som ble tatt opp var ”hvor norske styrker kan bli satt inn i operasjoner i regi av FN i et globalt perspektiv?”, og ” hva kan eventuelt bli de utløsende faktorer?”.

Sør-Sudan –ny stat 9. juli.

Mye av arbeidet i FNs fredsbevarende operasjoner er i dag satt ut til fattige land. Norge har, med unntak av et års engasjement i Minurcat, ikke deltatt i FN-operasjoner de senere år, til tross for regjeringens løfter. Et mulig FN-engasjement i Sudan er i ferd med å utkrystallisere seg: 9. juli i år blir Sør-Sudan verdensferskeste stat og utfordringene står i kø.

188 000 av de rundt fire millioner fordrevne sudanere har allerede returnert og står nå fanget i grenseområdene mellom nord og sør, og det er uavklart hvordan fordeling av oljeforekomster, statsgjeld og statsborgerskap skal skje. Det verst tenkelige er en fragmentering av hele Sudan. Det vil bety en ytterligere humanitær katastrofe i en allerede skjør region.

Norge har et langt og dyptgående engasjement i Sudan og landet har lenge vært en av destørste mottakerne av norsk bistand. Den store utfordringen er å holde Sudan, både nord og sør, stabilt. Et norsk bidrag til FNs fredsbevarende styrker i Sudan vil være nødvendig. Hva vil så være de utløsende årsaker?

Politisk strategiske målsetninger

Regjeringen fremmer at deltagelse i internasjonale militære operasjoner styrker Norges egen sikkerhetspolitiske stilling, da det effektivt kombinerer egeninteresse og hjelp til andre. Norge har alt å tjene på å bidra til internasjonal fred og stabilitet gjennom å håndheve prinsippene i FN-pakten. Det er sikkerhetspolitisk viktig for Norge å bidra til å støtte opp under internasjonale institusjoner der små land også har en stemme.

I Sudan har Norge alle muligheter til å lykkes: Norge hadde en sentral rolle i fremforhandlingen av fredsavtalen mellom Nord og Sør i 2005, og har lenge vært aktivt til stede med humanitær bistand og politisk støtte, noe som gjør at vi kjenner forholdene i landet godt. Norge har vært i førersetet i Sudan lenge, og det er et sterkt ønske fra mange at dette engasjementet fortsetter.

En revitalisering av samarbeidet mellom Norge, Storbritannia og USA gjennom den såkalte ”troikaen” vil være naturlig etter løsrivelsen av Sør-Sudan. Den Afrikanske Union er ikke i stand til å skape fred i Sudan alene. Det internasjonale samfunn må på banen, og Norge kan spille en avgjørende rolle. Troikaen er dessuten en unik plattform for å styrke Norges samarbeid og dialog med Storbritannia og USA: våre viktigste allierte. Sudan har lenge stått høyt på Washingtons utenrikspolitiske agenda.

Forsvarets egeninteresse

Et norsk FN-bidrag i Sudan vil enn videre kunne samle støtte fra en bredde av venstre-høyreaksen i norsk politikk. Både fra de mange som har krevd et linjeskift fra NATO til FN- operasjoner, fra dem som ønsker et vitalt forsvar, og fra bredden av norske politiske og bistandsmiljø som lenge har hatt et sterkt hjerte for Sudan. Både soldater ute i felt, og Forsvarets budsjetter har alt å tjene på det.

Deltakelse i FNs fredsbevarende styrker i Sudan vil også gjøre norsk forsvarspersonell kvalifisert for internasjonalt rekrutterte stillinger i FN-systemet –stillinger som Forsvaret per i dag ikke blir rekruttert til nettopp fordi viikke har vært synlige i FN operasjoner.

Nedtrapping i Afghanistan vil være en betingelse for at Forsvaret skal ha ressurser og kapasitet til å støtte freden i Sudan. Ved å gå sammen med andre land og stille et team i operasjoner ute, som med Serbia i Minurcat, vil belastningen på lederelementet kunne reduseres. Det er nærliggende å vurdere et samarbeid med Serbia, eller med andre likesinnede nasjoner i en fremtidig fredsbevarende styrke til Sudan.

Alt ligger til rette for et norsk FN bidrag i Sudan. Det ligger i kjernen av Norges politiske strategiske målsetninger og det vil være i Forsvarets egeninteresse. Tematikken for årets Luftmaktseminar viser at Forsvaret selv er opptatt av norske bidrag i FN-operasjoner, og Sudan utpeker seg som et naturlig sted for et slikt bidrag.

Read Full Post »

Det vil være vanskelig å finne støtte til et nytt langvarig og kostnadstungt engasjement som Afghanistan. Blå bereter gir en helt annen gjengklang i norsk opinion.

***

Kronikken stod på trykk i Forsvarets forum 4/2010.

***

Norge bidrar i dag med et feltsykehus og et brønnborrelag til Minurcat, FNs fredsbevarende operasjon i Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. 156 norske soldater og sivilt personell er utplassert i Abéché på grensen til Darfur. Sykehuset er en såkalt «enabling force», en styrke som muliggjør FNs engasjement i regionen. Den norske standarden har vært avgjørende for at andre vestlige land har deltatt i oppdraget. En milepæl i så henseende har vært Serbias deltakelse. Det er første gang det nye demokratiske Serbia deltar ute i FN-oppdrag på denne måten. Samarbeidet med Norge står sentralt.

For kort tid siden fant norske geologer drikkevann i Iriba i det sørlige Sahara, nordøst i Tsjad. Funnet vil gi vann til 135 000 mennesker i 50 år fremover og betegnes av FN som banebrytende i hjelpearbeidet. Flere slike brønnprosjekter, som gir livsviktig håp til den lokale befolkningen, kan iverksettes. Det norske avdelingsbidraget har så langt vært en suksesshistorie.

Hvorfor FN?

FN er helt avhengig av at vestlige land som Norge stiller opp med styrker til sitt arbeid for internasjonal fred og sikkerhet. De norske styrkene besitter nødvendig kompetanse, trening og utstyr. Konsekvensen av at Norge trekker seg ut, er at FN kan bli stående uten tilstrekkelig medisinsk støttepersonell. Flere land har signalisert at de da vil trekke seg ut. Norge kan dermed sette arbeidet til hele det internasjonale engasjementet i fare. FN trenger Norge. Men det norske forsvaret har også alt å vinne på å delta i FN-operasjoner.

– Støtte til våre allierte
Innad i Forsvaret har hensynet til våre allierte, som USA, lenge gjort at fokus har blitt vendt mot Nato-oppdrag fremfor FN. For USA er det imidlertid på nytt et uttalt mål å delta i FN-operasjoner. Den utenrikspolitiske kursen har endret seg i retning av økt støtte til FN. Operasjonen i østlige Tsjad anses som betydningsfull fordi den også hjelper flyktninger fra Darfur – en av de mest tungtveiende utfordringene på USAs utenrikspolitiske agenda. Et fortsatt bidrag til FN i Tsjad fremstår derfor som en viktig del av en ny giv i den viktige vestlige støtten til FN.

– Gir viktig kompetanse
Det er viktig at Forsvaret lærer å kjenne andre typer konflikter enn Afghanistan. Det vil både forhindre en ensretting av Forsvarets kompetanse, og forbedre Forsvarets reaksjons- og omstillingsevne. Deltakelse i FN-operasjoner gir Forsvaret erfaring med å samarbeide med ulike land verden over og gjør Forsvaret bedre rustet til å møte morgendagens sikkerhetspolitiske bilde.

– Støtte i opinionen
Å delta i FNs arbeid for internasjonal fred og sikkerhet er noe som klinger godt i ørene på den norske opinionen. Aktiv deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner oppfattes som meningsfullt og er i tråd med oppfattelsen av Norge som fredsnasjon. Det gir stolte soldater, øker moralen og kan styrke rekrutteringen til det norske forsvar.

Deltakelse i FN-operasjoner er også viktig for norsk identitetsbygging og engasjement for norsk aktivitet internasjonalt. Den norske FN-deltakelsen i Libanon var for eksempel viktig for vår forståelse av konflikten i Midtøsten. Med positiv anseelse i opinionen kommer også økt politisk støtte, legitimitet og økonomiske ressurser.

I norsk interesse

Uttrekning fra FN-operasjoner i en kritisk fase som den Minurcat nå er i, gir en bismak på et ellers godt arbeid. Brorparten av kostnadene til bidraget går til logistikk, og det er FN som bærer logistikkostnadene ved skifte av avdelingsbidrag. Det er lite kostnadseffektivt å etablere et helt nytt sykehus for bare noen få måneder av gangen. Å være en av FNs viktigste bidragsytere gir ikke fullmakt til å sløse.

Som lite land har vi et særlig ansvar for å jobbe for diplomati og fredelig konfliktløsning. I en verden der disse prinsippene stadig utfordres, er det desto viktigere at vi deltar aktivt i FNs fredsoperasjoner. Vi har rett og slett ikke råd til å la være.

Norge har en viktigere rolle i Tsjad enn i Afghanistan. Det norske bidraget er nødvendig for hele operasjonen i Tsjad. Forsvaret burde vært dets fremste forkjemper.

Read Full Post »

Klassekampen melder i dag på side 8 at Serbia håper på en videreføring av FN-leiren i Tsjad. Mye avhenger av Norges innsats. “Vi er klare til å øke vår deltakelse. Jeg forstår at Norge ikke har så mye helsepersonell i sitt forsvar, og må rekruttere fra det sivile. I Serbia er det motsatt. Vi har mange, og sender gjerne flere” sier Serbias stassekretær Zoran Vesic.

Personell kan dermed skaffes til sykehuset, hvis Norge lar det bli.

Tvilsomme påskudd

Det er flere påskudd som har blitt brukt for å forsvare at Norge trekker sitt eneste avdelingsbidrag til FN ut av Tsjad i mai i år. Tidlig forrige uke, etter en rekke medieoppslag, ble det imidlertid klart at budsjettargumentet ikke lenger holdt. Den norske opinion har for stor respekt for seg selv som fredsnasjon til at de vil gå med på det. Mediebildet har derfor de siste dager flommet over av faktaopprulling og ytringer til fordel for FNs fredsarbeid.

Det nye forsvarsargumentet som nå brukes, er at sykehuset må hjem fra Tsjad fordi det ikke fins nok kvalifisert personell. Til det fins det minst et prinsipielt motargument – og tre praktiske.

Brudd på Soria Moria

Jeg tviler på at det er sånn at forsvarssjefen ikke finner det praktisk mulig å stille med ca 100 tjenestedyktige på to måneder. Så dårlig stilt er da ikke det norske forsvar. Men hvis det er sånn, at det ikke fins nok menneskelige ressurser til alle gjøremål, – så er jo både Soria Moria og regjeringsplattformen helt tydelig på at det er deltakelse i  FNs arbeid som skal prioriteres*.

Praktisk mulig

Det sies at det er vanskelig å få nok personell. Men man har ikke en gang spurt styrkene som er i Tsjad om de kan tenke seg å forlenge sine kontrakter. Styrkene opplever at de gjør en viktig jobb for FNs arbeid for internasjonal fred og sikkerhet. Mange kan nok tenke seg å bli. Man har heller ikke tatt opp igjen kontakten med Serbia, Nederland og USA – som tidligere har meldt at de kan tenke seg å stille med styrker- for å se om de kan supplere en eventuell norsk kontigent. Senest i dag sier Serbia at de ønsker å bidra hvis Norge gjenopptar en slik kontakt. Skulle forsvarssjefen fortsatt ikke finne nok personell, fins det sivile leger som har meldt sin interesse. De som har levert sykehuset i England melder enn videre at det på 3-4uker er mulig å trene opp folk til å drifte sykehuset, som kan supplere norske og internasjonale styrker. Dette er i det minste noe som bør vurderes for å få til en så kort forlengelse som det her er snakk om. Skjebnen til et fredsbevarende FN-engasjement arbeid for kvart million flyktninger i Tsjad hviler på det.

Politisk vilje

En eventuell norsk forlengelse på 4-5 måneder som er det FNs generalsekretær nå ber om – et være eller ikke være for en hel internasjonal FNoperasjon – er mulig å få til. Her har ikke regjeringen gjort jobben sin. Forsvarsministeren burde se forsvarssjefens analyse, men påpeke at dette er en viktig prinsippsak for regjeringen og be om at saken gås igjennom på nytt.

Det er ikke sant at det er umulig å finne personell til norsk                               FN-bidrag i Tsjad. Det er den politiske viljen det står på.

*Regjeringsplattformen sier: “Når det gjelder bidrag til internasjonale operasjoner vil regjeringen prioritere deltakelse i FN-ledede fredsoperasjoner”.

Read Full Post »

Regjeringen må snu: Vi må forlenge Norges eneste FN-engasjement. FNs fredsbevarende operasjon i Tsjad beskytter sårbare sivile i et svært ustabilt område. Trekker Norge seg ut nå, vil FNs arbeid settes på spill.


Banebrytende hjelpearbeid

Det norske bidraget til FNs fredsbevarende operasjon MINURCAT i Tsjad har så langt vært en suksesshistorie.

FN er der for å beskytte de sivile i et område med nærmere 300 000 flyktninger fra Darfur og den Sentralafrikanske Republikk, samt 180 000 internt fordrevne etter borgerkrigen i østlige Tsjad. Norge bidrar med et feltsykehus og et brønnborrelag, begge kritiske for FNs arbeid.

Sykehuset skal behandle FNs eget personell, og er avgjørende for at andre FN-land deltar i operasjonen. Ved å sikre den humanitære tilstanden kan vi bidra til en bedre fremtid for befolkningen og til å hindre fremtidige krigsutbrudd i regionen.

Tidligere denne uken ble en ny brønn åpnet i Iriba i Tsjad. Brønnen var bygget av den norske brønnborreenheten og vil gi vann til befolkningen i 50 år fremover. Det er unikt, og banebrytende i hjelpearbeidet å finne drikkevann i denne delen av Sahara. Flere slike brønnprosjekter, som gir livsviktig håp til den lokale befolkningen, kan iverksettes.

Brutte løfter?

Regjeringen har imidlertid sagt at Norge vil trekke seg ut av Tsjad i mai i år av budsjettshensyn. Afghanistan-operasjonen tar allerede det meste av forsvarets ressurser. Soria Moria slo derimot fast at FN skulle prioriteres.

Begrunnelsen vitner om mangelfull politisk forståelse. Å forlenge oppdraget koster lite. Det er transporten tilbake fra Afrika som koster.

Det er mer enn brudd på utenrikspolitiske kompromiss og løfter som gjør det kritikkverdig hvis regjeringen velger å trekke seg ut i mai. Regntiden setter inn i starten av juni, og ingen andre land klarer å få på plass et nytt sykehus innen den tid.  Under regntiden fra juni til oktober vil det være umulig å transportere inn et nytt. Manglende medisinsk støtteapparat vil i beste fall begrense og i verste fall stanse FNs arbeid.

Det vil være viktig både for Norges troverdighet som internasjonal aktør, og ikke minst for menneskene som lever i en presset humanitær situasjon å fullføre eller avvikle prosjektene i Tsjad på en god måte. Det vil ikke være mulig på to måneder.

FN har derfor ved gjentatte anledninger bedt Norge om å forlenge sin tilstedeværelse. Norge har sagt nei. Det er oppsiktsvekkende at et land som har alt å tjene på et sterkt FN velger å utspille sin rolle på denne måten.

Må bli til regntiden er over

En voksende grasrotbevegelse hos de rødgrønne har forstått dette. Vi vedtar i disse dager at vi skal bli i Tsjad. Vi forstår at Norges humanitære hjerte står på spill. Bidraget til Tsjad er et viktig symbol på FN-linjen i norsk utenrikspolitikk.

Det er den politiske viljen det står på. Regjeringen må også vise handlekraft og velge å bli. I det minste til regntiden er over og hjelpearbeidet kan avsluttes på en tilfredsstillende måte.

Innlegget var på trykk i Klassekampen tirsdag 16. mars 2010.

Saken er også publisert på www.auf.no/innflytternes.

Read Full Post »

Older Posts »