Feeds:
Posts
Comments

Posts Tagged ‘Russland’

Ingen lukt. Du kan ikke se det. Du kan ikke vite om det traff deg – eller ikke. Det kan ikke de som ville ramme deg heller: kjemiske våpen skiller ikke mellom sine offer. Barn, kvinner, menn, eldre, syke. De tar alt. Du mister kontrollen over kroppen. Bevisstløshet. Offeret kveles.

Nettopp denne grusomme og ikke-diskriminerende måten å ta liv på er grunnen til at kjemiske våpen og andre masseødeleggelsesvåpen er strengt forbudt etter internasjonal folkerett. I dag fikk OPCW – organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen – tildelt Nobels fredspris. Det er bra, og det er heldig at den kommer nå. Årets pris løfter multinasjonalt, forpliktende samarbeid i en tid der verdenssamfunnet og stormaktene viser liten vilje til nye internasjonale forpliktelser.

Prisen er aktuell fordi vi nylig har vært vitne til kjemisk krigføring og grusomme humanitære lidelser i Syria. Angrepet 21.august og de 1429 menneskene som døde fikk den amerikanske presidenten til å true med militær maktbruk mot Syria. Det gjorde han kanskje ikke minst fordi han mente at en svekkelse av kjemivåpenforbudet også ville svekke forbudet mot andre masseødeleggelsesvåpen: Irans atomvåpenprogram har lenge bidratt til å holde de diplomatiske forbindelsene til USA på et absolutt minimum.

Siden OPCW begynte sin virksomhet for 16 år siden har hele 189 land sluttet seg til arbeidet for å forby og ødelegge verdens kjemivåpen. Fra og med mandag 14.oktober vil også Syria bli en formell deltaker i dette arbeidet. At Syria blir med er et resultat av godt politisk samarbeid mellom Russland og USA i FNs sikkerhetsråd for å sette en stopper for kjemiske våpen i Syria. Det er derfor bemerkelsesverdig at nettopp disse to maktene fortsatt ikke har oppfylt sine egne forpliktelser etter kjemivåpenkonvensjonen. Fredsprisen bør derfor også være en særlig påminnelse til USA og Russland om at det er på tide å destruere sine egne kjemiske våpen. Det ville virkelig ære den sterke internasjonale normen mot bruk av masseødeleggelsesvåpen.

Kjemivåpen er dessverre ikke de eneste ikke-diskriminerende våpen som er brukt i Syria. Også klasevåpen og brannvåpen har blitt brukt. Fredsprisen må ikke ta fokus bort fra det faktum at borgerkrigen i Syria fortsetter å ta livet av sine egne. Det store flertallet har ikke blitt drept av saringass, men av lovlige konvensjonelle våpen. Til sammen er det snakk om mer enn 100 000 menneskeliv. Det er på tide å erklære at slik bruk av eksplosive, vidt-rekkende våpen i tett befolkede områder også er uakseptabelt.

Alfred Nobel ville ha en slutt på kapprustning og avskaffe krig. Ved siden av kjemivåpenkonvensjonen fins det få andre eksempel på at nesten samtlige land i verden samarbeider for en forpliktende internasjonal avtale. Årets pris løfter frem OPCW som et eksempel til etterfølgelse – og styrker troen på at formalisert internasjonalt samarbeid på tvers av regioner kan lykkes. Fredsprisen vil på denne måten bidra til en mer forutsigbar og fredelig verden. Forhåpentligvis vil den også inspirere til en modigere politikk mot våpenbruk i internasjonal politikk.

Innlegget er også publisert på Aftenposten.no

Advertisements

Read Full Post »

Innlegget er skrevet for Krigsoffiserers Landsforbund (KOL) og først publisert i deres medlemsblad Vårt Vern oktober 2013.

Krisen i Syria har aktualisert debatten om når det er greit å ty til militær makt i internasjonal politikk. Når vi er vitne til grove overgrep som dem vi har sett i Syria kan vi ikke stå som passive tilskuere. Vi må stå opp mot urett. Men med hvilke midler?

Over 100 000 drepte

Under den arabiske våren (2011) var det en rekke demonstrasjoner for demokrati og frihet også i Syria. Det som startet som fredelige protester mot Assad-regimets mange politiske fanger, begredelige menneskerettighetssituasjon og økte økonomiske forskjeller, var innen et år snudd til gjentatte brutale kamper mellom regimet og lokale opprørsgrupper. Verdenssamfunnet grep ikke inn.

Gjennom støttespillere i andre land har partene fått rikelig tilgang på våpen. Syria er en nær alliert av Iran og har sterke bånd til Russland. Den pågående krisen satte også en stopper for Syrias åpning mot vestlige land, og krisen har vært nok en utfordring for dialogen mellom Obama og Putin. Til nå har borgerkrigen tatt livet av over 100 000 mennesker, drevet 2 millioner på flukt og gjort at 4 millioner mennesker er internt fordrevne i sitt eget land.

Ønske om handling

21. august i år ble ytterligere 1429 mennesker drept i et kjemisk angrep utenfor den syriske hovedstaden i Damaskus. President Obama varslet at USAs røde linje var krysset, og at han var komfortabel med å gå til militære handlinger mot Syria for å gjøre det klart at brudd på forbudet mot bruk av kjemiske våpen ikke vil bli tolerert. Det ble vist til at en svekkelse av forbudet mot kjemiske våpen også ville svekke forbudet mot andre masseødeleggelsesvåpen (som atomvåpen i Iran).

I Norge har de som har støttet maktbruk i større grad begrunnet dette med moralske argumenter. Sentrale beslutningstakere har tatt til orde for maktbruk på tvers av folkeretten: uten FN-mandat.  Det har blitt vist til Rwanda og Kosovo og at prinsippet om ansvar for å beskytte (R2P) er et legitimt grunnlag for dette. Når det er snakk om å ty til politikkens ytterste, mest brutale, maktmiddel må vi anerkjenne at det er forskjell på disse konfliktene og den vi ser i Syria. R2P er så langt heller ikke en folkerettslig regel, og debatten må forankres i prinsippets egentlige innhold dersom det skal styrke gjennomføringen i praktisk politikk.

Regler for krig

Folkeretten er tydelig på at trusler om bruk av makt eller bruk av makt er forbudt, og stater kan ikke intervenere i andre staters interne anliggender. Militære aksjoner er kun legale virkemiddel dersom de brukes i selvforsvar eller dersom FNs sikkerhetsråd har autorisert maktbruk. Alle FNs 193 medlemsland har akseptert dette. (Det folkerettslige grunnlaget for maktbruk etter Natos artikkel 5 utgår direkte av dette, og Atlanterhavspakten har derfor også en eksplisitt henvisning til FN-paktens artikkel 51 om selvforsvarsrett).

Utover 1990-åra valgte FNs sikkerhetsråd å fortolke enkelte humanitære katastrofer som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og kunne derfor autorisere bruk av militær makt med hjemmel i FN-paktens kapittel VII. Militær inngripen i det nordlige Irak (1991), Somalia (1992-93), Haiti (1994), Libya (2011) og Elfenbenskysten (2011) er eksempel på dette. Tanken var at verdenssamfunnet måtte ha rett til å gripe inn i andre staters interne anliggender ved grove forbrytelser mot menneskeheten, en humanitær intervensjon.

Ansvar for å beskytte

I 2005 ble FNs generalforsamling enig om at verdens stater har et «ansvar for å beskytte» mennesker som blir utsatt for grove overgrep som folkemord og krigsforbrytelser. Prinsippet om R2P sikrer moralsk legitimitet for å bruke militær makt i andre stater i eksepsjonelle tilfeller, samtidig som det legger føringer for tilfeldig maktbruk. Det er seks kriterier som ligger til grunn for at militær inngripen er i tråd med prinsippet om ansvar for å beskytte.

For det første må det være snakk om en rettferdig sak. Å stanse den blodsytelsen i Syria og må være en slik sak. I tillegg må det imidlertid være fremsatt et edelt motiv. Så langt har ikke maktbruk i Syria vært begrunnet med ønsket om å stoppe eller avverge menneskelig lidelse, men med nødvendigheten av å håndheve forbudet mot kjemiske våpen. Våpenet er ikke-diskriminerende, det skiller ikke mellom sivile og militære mål. Et tredje kriterie er at de militære aksjonene må ha gode utsikter for å lykkes med å bedre den humanitære situasjonen på bakken. I Kosovo hadde Nato en klar plan for maktbruken, og det var et målrettet angrep med rimelig sjanse for å lykkes med å stoppe ytterligere overgrep mot kosovoalbanerne. Når det gjelder Syria har det tvert i mot vært liten internasjonal vilje til å forplikte ressurser over lengre tid, heller ikke fra USAs side. «Særlig begrenset bombing» kan svekke Assad, men hva når krigen fortsetter? (10 år etter inntoget i Irak er vi igjen vitne til en krig som blusser opp: mer enn 4000 drepte siden april). Det har vært alt for liten diskusjon om hvilken oppfølging og hjelp som skal komme til befolkningen i Syria etter en eventuell bombing. Det er ikke gitt at militær maktbruk er riktig respons i enhver humanitær krise.

For det fjerde må maktbruken være nødvendig og proporsjonal. Folkerettsjuristen Charli Carpenter og organisasjonen Article 36 har her påpekt at når sivile havner i skuddlinjen ved bombing av befolkede områder strider maktbruken mot dette kriteriet. Videre må militær maktbruk være siste utvei. Så langt har Obama selv vist at det er mulighet for et diplomatisk spor. Under samtaler i Genève foreslo Russland for USA at Syria skulle legge sine kjemiske våpen under internasjonal kontroll for destruksjon. Det multilaterale sporet har gitt begge land nye rammer for samarbeid. Obama har unngått å sende soldater til nok en krig, og Putin har fått positiv tilbakemelding på det konstruktive bidraget. FNs fem vetomakter har i etterkant blitt enige om en resolusjon som skal sikre at dette skjer.

Til slutt er det bare FNs sikkerhetsråd som kan autorisere bruk av makt etter R2P. Det er ikke det samme som at det må være FN selv som skal gripe inn. FN er i så måte ikke mer enn det verdens stater gir organisasjonen av ressurser, og er avhengig av at FNs medlemsland stiller opp. (Det var nettopp medlemslandenes manglende vilje og passivitet som var problemet i Rwanda, og ikke at FNs sikkerhetsråd drøyde med å finne en løsning). Når det gjelder Syria har særlig Kina og Russland flere ganger blokkert Sikkerhetsrådsresolusjoner de har sett på som ubalanserte. FN-mandat sikrer større legitimitet for maktbruk enn det USA hadde i Irak (2003) eler Russland hadde i Georgia (2008). At vi har sett flere militære intervensjoner uten et eksplisitt FN-mandat har også bidratt til at Sikkerhetsrådet har blitt mer forsiktig med en utvidende tolkning av sitt mandat.

Felles regler

Når de humanitære krisene er verst, er det også viktigere å se nærmere på hva som er til det este for menneskene på bakken. Dersom velmente militære handlinger blir praktisert også når de ikke er i tråd med gjeldende normer og regler, blir det opp til den som intervenerer å bestemme om saken er god nok. Dette vil på sikt undergrave selve grunnmuren i dagens internasjonale rettsorden og den fredelige utviklingen den har bidratt til.

Folkerettens regler om maktbruk er strenge av en enkelt grunn: det fins stadig stater som utnytter smutthull for å dekke over aggresjon eller annen politisk agenda. En moralsk forståelse om at det er riktig å gjøre noe betyr ikke at alle virkemidler er riktig å bruke.

Read Full Post »

Wall Street Journal kalte det  “An Embargi and a Boon” da de i dag omtalte Russlands økte inntekter som følger av urolighetene i Iran og de økte oljeprisene som følger av dem.

Siden Irans atomutviklingsprogram ble startet i høst har spenningen i internasjonal politikk fått konsekvenser for russernes politiske valuta. Siden da har urolighetene i Iran bidratt til en rekke debatter i FNs sikkerhetsråd og høyere oljepriser. Russland har tatt Iran i forsvar i sikkerhetsrådet, men har mye å tjene på fortsatt høye oljepriser. Hvis Iran gjennomfører truselen om å kutte forsyningen av olje til seks europeiske land, eller EU gjennomfører oljeembargo mot Iran i sommer, vil det være behov for alternative oljeforsyninger til Europa. Russland står i en gunstig geografisk situasjon til å levere disse.

Oljerørledninger i øst og vest

Russland er i dag verdens største oljeprodusent, og vil snart ha oljerørledninger som strekker seg til Kina i Øst og Europa i vest. Landet eksporterer over 7 millioner fat olje per dag, og kan dermed bidra til å forsyne de 500 000 fatene med olje som Iran i dag leverer til Europa. Økte oljepriser vil imidlertid også være en del av reslutatet hvis Iran som en av verdens største oljeprodusenter stanser sine forsyninger til Italia, Spania, Frankrike, Nederland, Hellas og Portugal, slik som de truet med tidligere denne uken.

Høyere oljepriser gir politisk oppslutning for Putin

Når Iran, som produserer vel 5% av verdens olje, reduserer sin oljeproduksjon bidrar knappheten på råvaren til høyere oljepriser. Artikkelen i Wall Street Journal anslår at Russland i løpet av de siste månedene har håvet inn mellom 35-115 millioner dollar ekstra hver eneste dag siden konflikten over Irans atomprogram tilspisset seg. De høye oljeinntektene har medført ekstra skatteinntekter, lavere inflasjon og dermed et godt valgkampkort for statsminister Vladimir Putin som snart skal ta gjenvalg som Russlands president.

Read Full Post »

De store “up and coming” økonomiske maktene Kina, India, Brasil og Russland ventes å bli stadig viktigere for Norge.

Det er sannsynligvis derfor Kunnskapsdeparementet nå har bestemt seg for å øke den økonomiske støtten til norske studenter som velger å studere der. Nyheten er for så vidt ikke så ny lenger, men det var nytt for meg – så jeg poster det nå.

Søknadsfristene er vel rett rundt hjørnet.

Hurra for regjeringen i denne saken! 🙂

Read Full Post »

I kronikken ”klasebløffen” i VG prøver Asle Toje å sette et heroisk initiativ i dårlig lys, men bak tittelen fins ingen sak.

Det internasjonale samfunn, herunder folkeretten, er Norges første forsvarslinje. Et lite land, som det Norge er vil aldri kunne vinne i en verden der det er den militære kjøttvekta som bestemmer. Derfor er det internasjonale klasevåpenforbudet viktig for Norge.

Nå deler ikke jeg Tojes frykt for vår nabo i øst – i 2010 har vi sett hvor gode naboer Norge og Russland er blant annet ved delelinjeavtalen- men det er feilslått at klasevåpen vil være et effektivt “forsvar” mot russisk angrep slik Toje hevder i Dagsnytt 18.

La oss nå si at Russland skulle prøve å ta over Finnmark, og vi skulle forsvare oss med klasevåpen slik Toje ønsker, for å drive Russland tilbake. Klasevåpen har svært mange blindgjengere (bomber som ikke går av momentant), og er dessuten uoversiktlige og særdeles vanskelig å fjerne. Store deler av vår nordligste landsdel ville dermed blitt dekket av tikkende, livsfarlige bomber – og bli ubeboelig for våre egne landsmenn langt inn i fremtiden.

I sum vil det si at et ”forsvar” med klasevåpen på norsk jord volder mer skade på vår egen befolkning enn på den militære fiende våpenet er rettet mot. Toje bommer altså her på våpenets militære nytteverdi.

Det er ubehagelig å tisse i buksa for å holde seg varm. Men det er ikke direkte farlig. Det er derimot klasebombene og et internasjonalt forbud er den beste veien å gå.

Innlegget stod på trykk i Verdens Gang 25/11-2010

Saken vil også bli publisert på www.auf.no/innflytternes


Read Full Post »

Enige om delelinje i Barentshavet! På en skala fra en til ti må man vel sprenge målestokken i utenrikspolitisk nerding når man løper ut i gangen og roper ut at Medvedev og Stoltenberg er enige om delelinjene i Barentshavet. Området på 175 000kvadratkilometer, som inneholder massevis av knappe naturressurser, skal nå deles tilnærmet likt mellom Norge og Russland.

Avtalen gir grobunn for at grensene kan forene mer enn å skille, og til at næringssamarbeidet, spesielt innenfor olje- og gassvirksomheten kan styrkes. Storebror har latt lillebror få dele likt. Det kan bety gjenytelser på bekostning av miljøet i fremtida. Storsinnet vil trolig få konsekvenser for oljemotstandernes kamp i nord.

Samtidig har Norge fått en viktig politisk støttespiller i forhold til egne krav på havområder i nord. Der Storbritannia tidligere unnlot å invitere Norge til møte om nordområdene og viste muskler som stormakt, har Russland nå strakt ut en hånd. Og det med internasjonal rett som bakteppe. Dette er russisk politikk på sitt beste. Åpningen mot Vesten, startet av Obama, er i gang.

At folkeretten støttes på denne måten er åpenbart i norsk egeninteresse. Som lite land er vi avhengige av politisk støtte for en forutsigbar verdensorden basert på internasjonale institusjoner som folkeretten. På den måten sikrer vi vår egen stemme, og fred og velvære for våre innbyggere.

Fremtredende norske folkerettsjurister fikk etter lang praksis for utvikling av juridisk teori om havretten og nordområdene nok en seier i dag. Den rød-grønne regjeringen og utenriksminister Jonas Gahr Støre også. Avtalen som signeres på Akershus festning i denne time er dessuten nok et eksempel på hvor viktig det er for Russland å kunne vise til skriftlige avtaler i forbindelse med ethvert offisielt statsbesøk.

***

Oppdatert 24t etter:

Et Rybaksk snev av 17.mai flyter over landet. I det store og hele er folket enige med Dagsavisens redaktør Arne Strand, som kaller avtalen en triumf.

Read Full Post »