Kamerata,
1. Mai e en dag som ligg mitt hjerte nær.
I dag markere vi at det ikke alltid e like muligheta for våre medmenneska. Og vi hedre dem som har turt å stå frem når det har røyna på. Denne dagen er en dag hvor vi markerer kampen for demokrati, velferd og arbeidsrettigheter.
Martin Tranmæl va rebellen, folketaleren, den farlige revolusjonære som ble samfunnsbygger. Med sin sterke vilje og innsats va han den sentrale lederskikkelsen i arbeiderbevegelsen i 1920-åran, og en av de mest fremtredende kreftan bak velferdsstaten vår.
Hadde det ikke vært for Martin Tranmæl og hans kamerata – som gikk foran den gangen med den klare felleskapstanken – så hadde heller ikke våre sosialdemokratiske verdia stått så sterkt her i Norge som dem gjør i dag.
1. Mai e derfor en dag der vi skal minnes han og hans kamerata.
Men 1. mai e også en dag vi skal bruke til å minne oss selv om at det e mange kampa som pågår for demokrati, velferd og arbeidsrettigheter fortsatt i dag. Det kan være vanskelig å stå opp for det som e rett, hvis man står alene. Derfor e det mange i våre liv og der ute som treng vår solidaritet.
Martin Tranmæl sa en gang at ”vi skal stå planta med beina i norsk jord, men med ansiktet vendt utad”. For innflytternes AUF e det ord som ligg oss nære. Vi har gått inn i et år, der det dessverre har vært lavere fokus på internasjonal solidaritet på talerstolen til Arbeiderpartiets landsmøte. Vi som står her i dag minnes Martin Tranmæls ord, og vende ansiktet utad.
– Ut mot våre venner i Nord-Afrika som kjempe for innflytelse over egen fremtid.
– Ut mot våre venner fra Palestina: Fortsatt lever over fire millioner av dem som statsløse flyktninger ulike steder i Midt- Østen, etter 62 år i eksil. Norsk folkehjelps 1. mai aksjon går til dem i år. Så støtt opp om Folkehjelpas aksjon!
– Ut mot våre venner i Sør-Sudan, som 9. juli i år blir en del av verdens ferskeste stat. I Sør-Sudan e analfabetismen på over 70 prosent, dem har et nærmest ikke-eksisterende helsevesen, en veldig begrenset infrastruktur og en økonomi som er avhengig av import av så å si alt. De her probleman forsvinn ikke sammen med regjeringa i Khartoum. Tvert i mot: det e lenge siden de follkevalgte i Sør har måtta stått til rette for sin befolkning. Men sørsudaneran har grunn til å være stolt. Dem har kommet langt på kort tid. Og nå har de mulighet til å løse sine egne problemer. Men de kommer til å trenge støtte og hjelp av gode venner her i Norge og i det internasjonale samfunn.
– Og ut mot våre venner i Uganda. Kizza Besigye. Norbert Mao. Kenneth Paul Kakande. Sam Muizzi. Og alle andre som kjempe for politisk ytringsfrihet, retten til å organiser sæ og demokrati i Uganda. Da medlemma fra vårt søsterparti i hjertet av Afrika demonstrert sammen med landets fattige mot 20% prisøkning på vann og drivstoff den her uka, svart president Museveni med politi, militære, skudd og tåregass. Det går ei linje mellom Martin Tranmæl og dem her hjemme som kjempa for mat og rettigheta, og våre venner som sitt fengsla i Uganda. Verken da eller no handla det om kor my penga man skull sitt igjen med i lommeboka, men om liv og død.
Som medlemmer av en verdensomspennende folkebevegelse, skal vi gi dem vår støtte når de kjemper for å få innflytelse og mulighet til å forme sin egen fremtid.
Vi har alltid drømt om en verden der det e fred og samarbeid, ikke konflikta og krig. En verden som sammen bekjempe fattigdom og fremme økonomisk utvikling. Ikke en verden der de sterkeste kan ta sæ til rette, eller der land kan krenke andre land og true fred, sikkerhet og menneskeverdet ustraffa.
Det e 120 år siden man for første gang gikk i 1.mai tog i Norge. Frihet til stemmerett og demokrati kom ikke av sæ selv.
Nån mått kjemp for det.
Vi va en internasjonal bevegelse allerede fra starten. Da skal det bare mangle at vi ikke også i dag vende blikket utover.
Det viktigste budskapet i dag, på arbeidernes internasjonale solidaritetsdag, må derfor vær at arbeiderbevegelsens neste store oppgave ligg i å ikke vær sæ selv nok –
Vi må huske på og å minne våre venner i norge og internasjonalt på den urett som skjer.
Det e derfor vi må engasjer oss på de undertryktes side. Og verne om internasjonal rett som sikre et minimum av felles verdia for verdens befolkning, uansett kor du e født, ka slags hudfarge du har, eller ka foreldran dine tjene.
Det e derfor Kampen for like muligheta, for solidariteten og fellsskapet fortsatt e en kamp som må kjempes den dag i dag. I Norge, og utenfor våre grensa.
Arbeiderbevegelsen skal ikke svikte, men sørge for at kampen for solidaritet også i andre land blir hørt. Den sosialdemokratiske drømmen om et bedre samfunn stoppe ikke her, men veien frem kan vær lang å gå alene.
Noen må gå foran.
Martin Tranmæl og hans kamerata har gått opp stian her hjemme i Norge.
No e det opp til hver enkelt av oss å følge på.
Kjære kamerata gå ut i den her nydelige 1.mai dagen, gå i tog, støtt de som ber om din solidaritet,
Og kjære kamerata, gratulerer så mye med dagen!
