Feeds:
Posts
Comments

Posts Tagged ‘MINURCAT’

This article is co-written with Randi Solhjell and Dr. Benjamin de Carvalho. It was a comment in the Guardian in May 2010.

A proud nation of peace, Norway has traditionally been one of the staunchest supporters of UN peacekeeping. But this is now turning, as Norway may pull the plug on the entire UN peacekeeping commitment in Chad. By recalling the entire Norwegian medical contingent starting on 15 May, the fate of nearly a 250,000 refugees – many from the Darfur region – will be left uncertain.

The UN force in Chad is essential for the stability of the Darfur region. In eastern Chad on the border with Darfur, the famine would be greater and the violence no doubt more extensive without the many escorts and patrols of UN peacekeepers. Refugees and the internally displaced would suffer if the myriad rebel groups were allowed to further deteriorate the precarious humanitarian situation. While Minurcat, the UN peacekeeping force in Chad and the Central African Republic, may not be sufficient to guarantee the full safety of the region, there is no doubt that it is highly necessary. In that sense, compared to many other peacekeeping operations, Minurcat is a success.

The UN operation has been supported by a Norwegian field hospital deployed to protect UN personnel, and its withdrawal may jeopardise the entire UN peace effort in the region. Other western countries such as Finland and the sizeable Irish contingent have already started to pack their bags as news of the Norwegian withdrawal hits Dublin and Helsinki. Their continued participation in the UN operation hinged upon adequate medical support from a modern western hospital facility.

A small state with a decreasing amount of soldiers, Norway cannot solve the staffing crisis endemic in UN peacekeeping. But what a small technologically advanced country can do is to provide enabling forces for other states to take part in UN peacekeeping. It is a paradox that Norway’s enabling force is pulling out of Chad after just one year. Traditionally such a vocal supporter of UN peacekeeping, the Norwegian government has yet to coherently explain its withdrawal.

The fact that the Norwegian defence minister, Grete Faremo, and the foreign minister, Jonas Gahr Støre, are withdrawing the Norwegian hospital in spite of direct pressure from UN secretary general Ban Ki-Moon, gives good reason to question Norway’s commitment to peacekeeping. Commentators, politicians and the public have questioned why the government is pulling out without the UN having any replacement hospital in sight. Accusations of political opportunism are no surprise given the amount of time Norway has been in Afghanistan.

Indeed, the contrast is stunning between the vocal rhetoric of so-called “concerned” states and their practice. Norway contributes 199 troops to UN peacekeeping in Africa, and approximately 700 to the International Security Assistance Force. This pattern goes for most concerned western countries. As such, Norway’s withdrawal is symptomatic of the worrying trend of concerned states’ lack of commitment to peacekeeping in Africa.

The backdrop of UN peacekeeping is thus a choir of western states loudly and merrily chanting the merits of peacekeeping in Africa, while refusing to be on the ground. Minurcat has until now been something of an oddity on the African continent: a UN operation in Africa without western troops.

It is a worrying trend if the slogan of “African solutions to African problems” is becoming an excuse for lack of western commitment to peacekeeping. In Chad, the dire predicament of UN peacekeeping without western troops seemed to be turning. The Norwegian withdrawal heralds that it is now back to business as usual. Western states will talk about peacekeeping – even pay for it – but not touch it as long as the US is in Afghanistan. But just as his western colleagues, President Barack Obama – recently home from his Nobel accolade in Oslo – has also stressed the importance of UN peacekeeping in Africa. Short of engaging his own troops under UN command, it may be high time the US president gave someone in Europe a call.

Advertisements

Read Full Post »

Det vil være vanskelig å finne støtte til et nytt langvarig og kostnadstungt engasjement som Afghanistan. Blå bereter gir en helt annen gjengklang i norsk opinion.

***

Kronikken stod på trykk i Forsvarets forum 4/2010.

***

Norge bidrar i dag med et feltsykehus og et brønnborrelag til Minurcat, FNs fredsbevarende operasjon i Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. 156 norske soldater og sivilt personell er utplassert i Abéché på grensen til Darfur. Sykehuset er en såkalt «enabling force», en styrke som muliggjør FNs engasjement i regionen. Den norske standarden har vært avgjørende for at andre vestlige land har deltatt i oppdraget. En milepæl i så henseende har vært Serbias deltakelse. Det er første gang det nye demokratiske Serbia deltar ute i FN-oppdrag på denne måten. Samarbeidet med Norge står sentralt.

For kort tid siden fant norske geologer drikkevann i Iriba i det sørlige Sahara, nordøst i Tsjad. Funnet vil gi vann til 135 000 mennesker i 50 år fremover og betegnes av FN som banebrytende i hjelpearbeidet. Flere slike brønnprosjekter, som gir livsviktig håp til den lokale befolkningen, kan iverksettes. Det norske avdelingsbidraget har så langt vært en suksesshistorie.

Hvorfor FN?

FN er helt avhengig av at vestlige land som Norge stiller opp med styrker til sitt arbeid for internasjonal fred og sikkerhet. De norske styrkene besitter nødvendig kompetanse, trening og utstyr. Konsekvensen av at Norge trekker seg ut, er at FN kan bli stående uten tilstrekkelig medisinsk støttepersonell. Flere land har signalisert at de da vil trekke seg ut. Norge kan dermed sette arbeidet til hele det internasjonale engasjementet i fare. FN trenger Norge. Men det norske forsvaret har også alt å vinne på å delta i FN-operasjoner.

– Støtte til våre allierte
Innad i Forsvaret har hensynet til våre allierte, som USA, lenge gjort at fokus har blitt vendt mot Nato-oppdrag fremfor FN. For USA er det imidlertid på nytt et uttalt mål å delta i FN-operasjoner. Den utenrikspolitiske kursen har endret seg i retning av økt støtte til FN. Operasjonen i østlige Tsjad anses som betydningsfull fordi den også hjelper flyktninger fra Darfur – en av de mest tungtveiende utfordringene på USAs utenrikspolitiske agenda. Et fortsatt bidrag til FN i Tsjad fremstår derfor som en viktig del av en ny giv i den viktige vestlige støtten til FN.

– Gir viktig kompetanse
Det er viktig at Forsvaret lærer å kjenne andre typer konflikter enn Afghanistan. Det vil både forhindre en ensretting av Forsvarets kompetanse, og forbedre Forsvarets reaksjons- og omstillingsevne. Deltakelse i FN-operasjoner gir Forsvaret erfaring med å samarbeide med ulike land verden over og gjør Forsvaret bedre rustet til å møte morgendagens sikkerhetspolitiske bilde.

– Støtte i opinionen
Å delta i FNs arbeid for internasjonal fred og sikkerhet er noe som klinger godt i ørene på den norske opinionen. Aktiv deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner oppfattes som meningsfullt og er i tråd med oppfattelsen av Norge som fredsnasjon. Det gir stolte soldater, øker moralen og kan styrke rekrutteringen til det norske forsvar.

Deltakelse i FN-operasjoner er også viktig for norsk identitetsbygging og engasjement for norsk aktivitet internasjonalt. Den norske FN-deltakelsen i Libanon var for eksempel viktig for vår forståelse av konflikten i Midtøsten. Med positiv anseelse i opinionen kommer også økt politisk støtte, legitimitet og økonomiske ressurser.

I norsk interesse

Uttrekning fra FN-operasjoner i en kritisk fase som den Minurcat nå er i, gir en bismak på et ellers godt arbeid. Brorparten av kostnadene til bidraget går til logistikk, og det er FN som bærer logistikkostnadene ved skifte av avdelingsbidrag. Det er lite kostnadseffektivt å etablere et helt nytt sykehus for bare noen få måneder av gangen. Å være en av FNs viktigste bidragsytere gir ikke fullmakt til å sløse.

Som lite land har vi et særlig ansvar for å jobbe for diplomati og fredelig konfliktløsning. I en verden der disse prinsippene stadig utfordres, er det desto viktigere at vi deltar aktivt i FNs fredsoperasjoner. Vi har rett og slett ikke råd til å la være.

Norge har en viktigere rolle i Tsjad enn i Afghanistan. Det norske bidraget er nødvendig for hele operasjonen i Tsjad. Forsvaret burde vært dets fremste forkjemper.

Read Full Post »