Feeds:
Posts
Comments

Posts Tagged ‘Forsvarets Forum’

Innlegget er skrevet for – og første gang publisert i Forsvarets Forum.

Også tilgjengelig på nett: www.fofo.no

***

Maktbrukens regler er strenge av en grunn: det finnes stadig stater som utnytter smutthull for å dekke over aggresjon. Til tross for at det har vært en forholdsvis liten del av den internasjonale debatten, har enkelte i Norge blant annet vist til enigheten om «ansvar for å beskytte» (R2P) som et mulig folkerettslig grunnlag for maktbruk i Syria uten FN-mandat. Men de som mener at humanitære kriser bør legitimere maktbruk i større grad, er også dem som burde vise den største tilbakeholdenhet når det gjelder militær inngripen i Syria uten forankring i FN.

Ingen folkerettslig hjemmel

Folkerettens regler for bruk av makt, eller trussel om bruk av makt, er klare: Krig er forbudt med mindre det foreligger mandat fra FNs sikkerhetsråd eller det brukes i selvforsvar for å avverge ytterligere angrep mot egen stat eller alliert. Alle FNs 193 medlemsland har akseptert dette. Folkeretten ivaretar staters suverenitet over egen befolkning og egne territorier.

Utover 1990-årene satte imidlertid Sikkerhetsrådet menneskerettighetene tydeligere opp imot suverenitetsprinsippet. Tanken var at verdenssamfunnet måtte ha rett til å gripe inn i andre staters interne anliggender i ekstreme tilfeller. Rådet valgte å fortolke enkelte humanitære katastrofer som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og kunne dermed autorisere bruk av militær makt (i det nordlige Irak, Somalia, Bosnia og Haiti, og senere også Libya).

Ansvar for å beskytte

Natos alenegang i Kosovo, USAs invasjon i Irak i 2003, og den diplomatiske krisen som fulgte, bidro imidlertid til at Sikkerhetsrådet har begrenset den utvidende dynamiske tolkningen av sitt mandat. I 2005 ble FNs generalforsamling likevel enig om at verdens stater har et “ansvar for å beskytte” dersom mennesker blir utsatt for grove menneskerettighetsbrudd. Dette prinsippet forplikter den enkelte stat og verdenssamfunnet til å beskytte sine borgere mot overgrep som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Prinsippet om R2P sikrer moralsk legitimitet for å bruke militær makt i visse situasjoner. Det er imidlertid så langt ikke tale om en folkerettslig regel som alene hjemler bruk av makt, heller ikke i Syria, slik noen i norsk (og britisk) debatt har antydet. Til det er prinsippet for ferskt, og det mangler praksis som kan styrke dets folkerettslige stilling. Dersom man for debattens skyld skal se bort i fra det rent juridiske, i hvilken grad ville unilaterale militære aksjoner være forenelig med R2P?

Kriterier for humanitær intervensjon

Det er fremmet seks kriterier så langt i debatten for at FNs Sikkerhetsråd bør rettferdiggjøre militære aksjoner i en annen stat. For å styrke R2P som folkerettslig prinsipp og dermed i praktisk politikk må vi handle i samsvar med disse.

Det er sterke holdepunkter for at den ekstreme humanitære krisen og bruken av særdeles inhumane, kjemiske våpen mot sivile i Syria er rettferdig sak, slik R2P krever. I tillegg må det imidlertid også være framsatt et edelt motiv. Så langt har ikke maktbruk i Syria vært begrunnet med hensynet å stoppe eller avverge menneskelig lidelse, men med nødvendigheten av å håndheve forbudet mot bruk av kjemiske våpen. Det er lite som tyder på at befolkningen i Syria vil få det bedre med mer bombing. De gode utsiktene for å lykkes med å bedre den humanitære situasjonen synes også langt unna fordi det så langt er liten internasjonal vilje til å forplikte store ressurser over lengre tid, heller ikke fra USAs side. Tvert i mot har flere stilt spørsmål også ved om begrenset bombing av tett befolkede områder bryter med kriteriet om proporsjonal og nødvendig maktbruk, ettersom sivile havner i skuddlinjen. Militær intervensjon er heller ikke siste utvei i Syria. Rent praktisk åpnet Obama selv for et diplomatisk spor i FN for å få destruert Syrias kjemiske våpen.

Regler for krig

Selv om man på kort sikt kan ha interesse av å ty til militære midler utenom FN, vil forutsigbarhet, fred og sikkerhet i Syria så vel som i det internasjonale samfunnet tjenes best ved at det legges klare prinsipper og normer mot militær maktbruk til grunn.

Dersom de moralske argumentene får råde alene, blir det opp til den som intervenerer å bestemme om saken er god nok. Også Russlands inntog i Georgia i 2008 er et eksempel på at det ikke er en riktig vei å gå.

***

Siden innlegget ble skrevet har de nordiske utenriksministerne varslet at de ønsker å stille med soldater til en eventuell fredsbevarende styrke med FN-mandat. Det er foreløpig lite som tyder på at et slikt oppdrag er på trappene, all den tid det verken er en fredsbevarende operasjon i Syria i dag eller politisk enighet i Sikkerhetsrådet om å autorisere en slik styrke.

Advertisements

Read Full Post »

*** kronikken stod på trykk i Forsvarets Forum 3/2011 og er skrevet i samarbeid med Sylvia Rognvik***

Regjeringen har ytret at Norge skal tydeliggjøre sin innsats i FN også om nødvendig militært. Det er ikke bare i hæren det finnes ressurser som er etterspurt av FN i fredsoperasjoner. Dette løftet GiLs Luftmaktseminar opp på dagsorden på Luftkrigsskolen tidligere denne måneden. En av problemstillingene som ble tatt opp var ”hvor norske styrker kan bli satt inn i operasjoner i regi av FN i et globalt perspektiv?”, og ” hva kan eventuelt bli de utløsende faktorer?”.

Sør-Sudan –ny stat 9. juli.

Mye av arbeidet i FNs fredsbevarende operasjoner er i dag satt ut til fattige land. Norge har, med unntak av et års engasjement i Minurcat, ikke deltatt i FN-operasjoner de senere år, til tross for regjeringens løfter. Et mulig FN-engasjement i Sudan er i ferd med å utkrystallisere seg: 9. juli i år blir Sør-Sudan verdensferskeste stat og utfordringene står i kø.

188 000 av de rundt fire millioner fordrevne sudanere har allerede returnert og står nå fanget i grenseområdene mellom nord og sør, og det er uavklart hvordan fordeling av oljeforekomster, statsgjeld og statsborgerskap skal skje. Det verst tenkelige er en fragmentering av hele Sudan. Det vil bety en ytterligere humanitær katastrofe i en allerede skjør region.

Norge har et langt og dyptgående engasjement i Sudan og landet har lenge vært en av destørste mottakerne av norsk bistand. Den store utfordringen er å holde Sudan, både nord og sør, stabilt. Et norsk bidrag til FNs fredsbevarende styrker i Sudan vil være nødvendig. Hva vil så være de utløsende årsaker?

Politisk strategiske målsetninger

Regjeringen fremmer at deltagelse i internasjonale militære operasjoner styrker Norges egen sikkerhetspolitiske stilling, da det effektivt kombinerer egeninteresse og hjelp til andre. Norge har alt å tjene på å bidra til internasjonal fred og stabilitet gjennom å håndheve prinsippene i FN-pakten. Det er sikkerhetspolitisk viktig for Norge å bidra til å støtte opp under internasjonale institusjoner der små land også har en stemme.

I Sudan har Norge alle muligheter til å lykkes: Norge hadde en sentral rolle i fremforhandlingen av fredsavtalen mellom Nord og Sør i 2005, og har lenge vært aktivt til stede med humanitær bistand og politisk støtte, noe som gjør at vi kjenner forholdene i landet godt. Norge har vært i førersetet i Sudan lenge, og det er et sterkt ønske fra mange at dette engasjementet fortsetter.

En revitalisering av samarbeidet mellom Norge, Storbritannia og USA gjennom den såkalte ”troikaen” vil være naturlig etter løsrivelsen av Sør-Sudan. Den Afrikanske Union er ikke i stand til å skape fred i Sudan alene. Det internasjonale samfunn må på banen, og Norge kan spille en avgjørende rolle. Troikaen er dessuten en unik plattform for å styrke Norges samarbeid og dialog med Storbritannia og USA: våre viktigste allierte. Sudan har lenge stått høyt på Washingtons utenrikspolitiske agenda.

Forsvarets egeninteresse

Et norsk FN-bidrag i Sudan vil enn videre kunne samle støtte fra en bredde av venstre-høyreaksen i norsk politikk. Både fra de mange som har krevd et linjeskift fra NATO til FN- operasjoner, fra dem som ønsker et vitalt forsvar, og fra bredden av norske politiske og bistandsmiljø som lenge har hatt et sterkt hjerte for Sudan. Både soldater ute i felt, og Forsvarets budsjetter har alt å tjene på det.

Deltakelse i FNs fredsbevarende styrker i Sudan vil også gjøre norsk forsvarspersonell kvalifisert for internasjonalt rekrutterte stillinger i FN-systemet –stillinger som Forsvaret per i dag ikke blir rekruttert til nettopp fordi viikke har vært synlige i FN operasjoner.

Nedtrapping i Afghanistan vil være en betingelse for at Forsvaret skal ha ressurser og kapasitet til å støtte freden i Sudan. Ved å gå sammen med andre land og stille et team i operasjoner ute, som med Serbia i Minurcat, vil belastningen på lederelementet kunne reduseres. Det er nærliggende å vurdere et samarbeid med Serbia, eller med andre likesinnede nasjoner i en fremtidig fredsbevarende styrke til Sudan.

Alt ligger til rette for et norsk FN bidrag i Sudan. Det ligger i kjernen av Norges politiske strategiske målsetninger og det vil være i Forsvarets egeninteresse. Tematikken for årets Luftmaktseminar viser at Forsvaret selv er opptatt av norske bidrag i FN-operasjoner, og Sudan utpeker seg som et naturlig sted for et slikt bidrag.

Read Full Post »

Det vil være vanskelig å finne støtte til et nytt langvarig og kostnadstungt engasjement som Afghanistan. Blå bereter gir en helt annen gjengklang i norsk opinion.

***

Kronikken stod på trykk i Forsvarets forum 4/2010.

***

Norge bidrar i dag med et feltsykehus og et brønnborrelag til Minurcat, FNs fredsbevarende operasjon i Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. 156 norske soldater og sivilt personell er utplassert i Abéché på grensen til Darfur. Sykehuset er en såkalt «enabling force», en styrke som muliggjør FNs engasjement i regionen. Den norske standarden har vært avgjørende for at andre vestlige land har deltatt i oppdraget. En milepæl i så henseende har vært Serbias deltakelse. Det er første gang det nye demokratiske Serbia deltar ute i FN-oppdrag på denne måten. Samarbeidet med Norge står sentralt.

For kort tid siden fant norske geologer drikkevann i Iriba i det sørlige Sahara, nordøst i Tsjad. Funnet vil gi vann til 135 000 mennesker i 50 år fremover og betegnes av FN som banebrytende i hjelpearbeidet. Flere slike brønnprosjekter, som gir livsviktig håp til den lokale befolkningen, kan iverksettes. Det norske avdelingsbidraget har så langt vært en suksesshistorie.

Hvorfor FN?

FN er helt avhengig av at vestlige land som Norge stiller opp med styrker til sitt arbeid for internasjonal fred og sikkerhet. De norske styrkene besitter nødvendig kompetanse, trening og utstyr. Konsekvensen av at Norge trekker seg ut, er at FN kan bli stående uten tilstrekkelig medisinsk støttepersonell. Flere land har signalisert at de da vil trekke seg ut. Norge kan dermed sette arbeidet til hele det internasjonale engasjementet i fare. FN trenger Norge. Men det norske forsvaret har også alt å vinne på å delta i FN-operasjoner.

– Støtte til våre allierte
Innad i Forsvaret har hensynet til våre allierte, som USA, lenge gjort at fokus har blitt vendt mot Nato-oppdrag fremfor FN. For USA er det imidlertid på nytt et uttalt mål å delta i FN-operasjoner. Den utenrikspolitiske kursen har endret seg i retning av økt støtte til FN. Operasjonen i østlige Tsjad anses som betydningsfull fordi den også hjelper flyktninger fra Darfur – en av de mest tungtveiende utfordringene på USAs utenrikspolitiske agenda. Et fortsatt bidrag til FN i Tsjad fremstår derfor som en viktig del av en ny giv i den viktige vestlige støtten til FN.

– Gir viktig kompetanse
Det er viktig at Forsvaret lærer å kjenne andre typer konflikter enn Afghanistan. Det vil både forhindre en ensretting av Forsvarets kompetanse, og forbedre Forsvarets reaksjons- og omstillingsevne. Deltakelse i FN-operasjoner gir Forsvaret erfaring med å samarbeide med ulike land verden over og gjør Forsvaret bedre rustet til å møte morgendagens sikkerhetspolitiske bilde.

– Støtte i opinionen
Å delta i FNs arbeid for internasjonal fred og sikkerhet er noe som klinger godt i ørene på den norske opinionen. Aktiv deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner oppfattes som meningsfullt og er i tråd med oppfattelsen av Norge som fredsnasjon. Det gir stolte soldater, øker moralen og kan styrke rekrutteringen til det norske forsvar.

Deltakelse i FN-operasjoner er også viktig for norsk identitetsbygging og engasjement for norsk aktivitet internasjonalt. Den norske FN-deltakelsen i Libanon var for eksempel viktig for vår forståelse av konflikten i Midtøsten. Med positiv anseelse i opinionen kommer også økt politisk støtte, legitimitet og økonomiske ressurser.

I norsk interesse

Uttrekning fra FN-operasjoner i en kritisk fase som den Minurcat nå er i, gir en bismak på et ellers godt arbeid. Brorparten av kostnadene til bidraget går til logistikk, og det er FN som bærer logistikkostnadene ved skifte av avdelingsbidrag. Det er lite kostnadseffektivt å etablere et helt nytt sykehus for bare noen få måneder av gangen. Å være en av FNs viktigste bidragsytere gir ikke fullmakt til å sløse.

Som lite land har vi et særlig ansvar for å jobbe for diplomati og fredelig konfliktløsning. I en verden der disse prinsippene stadig utfordres, er det desto viktigere at vi deltar aktivt i FNs fredsoperasjoner. Vi har rett og slett ikke råd til å la være.

Norge har en viktigere rolle i Tsjad enn i Afghanistan. Det norske bidraget er nødvendig for hele operasjonen i Tsjad. Forsvaret burde vært dets fremste forkjemper.

Read Full Post »