Feeds:
Posts
Comments

Archive for the ‘verden’ Category

Innlegget er skrevet for Krigsoffiserers Landsforbund (KOL) og først publisert i deres medlemsblad Vårt Vern oktober 2013.

Krisen i Syria har aktualisert debatten om når det er greit å ty til militær makt i internasjonal politikk. Når vi er vitne til grove overgrep som dem vi har sett i Syria kan vi ikke stå som passive tilskuere. Vi må stå opp mot urett. Men med hvilke midler?

Over 100 000 drepte

Under den arabiske våren (2011) var det en rekke demonstrasjoner for demokrati og frihet også i Syria. Det som startet som fredelige protester mot Assad-regimets mange politiske fanger, begredelige menneskerettighetssituasjon og økte økonomiske forskjeller, var innen et år snudd til gjentatte brutale kamper mellom regimet og lokale opprørsgrupper. Verdenssamfunnet grep ikke inn.

Gjennom støttespillere i andre land har partene fått rikelig tilgang på våpen. Syria er en nær alliert av Iran og har sterke bånd til Russland. Den pågående krisen satte også en stopper for Syrias åpning mot vestlige land, og krisen har vært nok en utfordring for dialogen mellom Obama og Putin. Til nå har borgerkrigen tatt livet av over 100 000 mennesker, drevet 2 millioner på flukt og gjort at 4 millioner mennesker er internt fordrevne i sitt eget land.

Ønske om handling

21. august i år ble ytterligere 1429 mennesker drept i et kjemisk angrep utenfor den syriske hovedstaden i Damaskus. President Obama varslet at USAs røde linje var krysset, og at han var komfortabel med å gå til militære handlinger mot Syria for å gjøre det klart at brudd på forbudet mot bruk av kjemiske våpen ikke vil bli tolerert. Det ble vist til at en svekkelse av forbudet mot kjemiske våpen også ville svekke forbudet mot andre masseødeleggelsesvåpen (som atomvåpen i Iran).

I Norge har de som har støttet maktbruk i større grad begrunnet dette med moralske argumenter. Sentrale beslutningstakere har tatt til orde for maktbruk på tvers av folkeretten: uten FN-mandat.  Det har blitt vist til Rwanda og Kosovo og at prinsippet om ansvar for å beskytte (R2P) er et legitimt grunnlag for dette. Når det er snakk om å ty til politikkens ytterste, mest brutale, maktmiddel må vi anerkjenne at det er forskjell på disse konfliktene og den vi ser i Syria. R2P er så langt heller ikke en folkerettslig regel, og debatten må forankres i prinsippets egentlige innhold dersom det skal styrke gjennomføringen i praktisk politikk.

Regler for krig

Folkeretten er tydelig på at trusler om bruk av makt eller bruk av makt er forbudt, og stater kan ikke intervenere i andre staters interne anliggender. Militære aksjoner er kun legale virkemiddel dersom de brukes i selvforsvar eller dersom FNs sikkerhetsråd har autorisert maktbruk. Alle FNs 193 medlemsland har akseptert dette. (Det folkerettslige grunnlaget for maktbruk etter Natos artikkel 5 utgår direkte av dette, og Atlanterhavspakten har derfor også en eksplisitt henvisning til FN-paktens artikkel 51 om selvforsvarsrett).

Utover 1990-åra valgte FNs sikkerhetsråd å fortolke enkelte humanitære katastrofer som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og kunne derfor autorisere bruk av militær makt med hjemmel i FN-paktens kapittel VII. Militær inngripen i det nordlige Irak (1991), Somalia (1992-93), Haiti (1994), Libya (2011) og Elfenbenskysten (2011) er eksempel på dette. Tanken var at verdenssamfunnet måtte ha rett til å gripe inn i andre staters interne anliggender ved grove forbrytelser mot menneskeheten, en humanitær intervensjon.

Ansvar for å beskytte

I 2005 ble FNs generalforsamling enig om at verdens stater har et «ansvar for å beskytte» mennesker som blir utsatt for grove overgrep som folkemord og krigsforbrytelser. Prinsippet om R2P sikrer moralsk legitimitet for å bruke militær makt i andre stater i eksepsjonelle tilfeller, samtidig som det legger føringer for tilfeldig maktbruk. Det er seks kriterier som ligger til grunn for at militær inngripen er i tråd med prinsippet om ansvar for å beskytte.

For det første må det være snakk om en rettferdig sak. Å stanse den blodsytelsen i Syria og må være en slik sak. I tillegg må det imidlertid være fremsatt et edelt motiv. Så langt har ikke maktbruk i Syria vært begrunnet med ønsket om å stoppe eller avverge menneskelig lidelse, men med nødvendigheten av å håndheve forbudet mot kjemiske våpen. Våpenet er ikke-diskriminerende, det skiller ikke mellom sivile og militære mål. Et tredje kriterie er at de militære aksjonene må ha gode utsikter for å lykkes med å bedre den humanitære situasjonen på bakken. I Kosovo hadde Nato en klar plan for maktbruken, og det var et målrettet angrep med rimelig sjanse for å lykkes med å stoppe ytterligere overgrep mot kosovoalbanerne. Når det gjelder Syria har det tvert i mot vært liten internasjonal vilje til å forplikte ressurser over lengre tid, heller ikke fra USAs side. «Særlig begrenset bombing» kan svekke Assad, men hva når krigen fortsetter? (10 år etter inntoget i Irak er vi igjen vitne til en krig som blusser opp: mer enn 4000 drepte siden april). Det har vært alt for liten diskusjon om hvilken oppfølging og hjelp som skal komme til befolkningen i Syria etter en eventuell bombing. Det er ikke gitt at militær maktbruk er riktig respons i enhver humanitær krise.

For det fjerde må maktbruken være nødvendig og proporsjonal. Folkerettsjuristen Charli Carpenter og organisasjonen Article 36 har her påpekt at når sivile havner i skuddlinjen ved bombing av befolkede områder strider maktbruken mot dette kriteriet. Videre må militær maktbruk være siste utvei. Så langt har Obama selv vist at det er mulighet for et diplomatisk spor. Under samtaler i Genève foreslo Russland for USA at Syria skulle legge sine kjemiske våpen under internasjonal kontroll for destruksjon. Det multilaterale sporet har gitt begge land nye rammer for samarbeid. Obama har unngått å sende soldater til nok en krig, og Putin har fått positiv tilbakemelding på det konstruktive bidraget. FNs fem vetomakter har i etterkant blitt enige om en resolusjon som skal sikre at dette skjer.

Til slutt er det bare FNs sikkerhetsråd som kan autorisere bruk av makt etter R2P. Det er ikke det samme som at det må være FN selv som skal gripe inn. FN er i så måte ikke mer enn det verdens stater gir organisasjonen av ressurser, og er avhengig av at FNs medlemsland stiller opp. (Det var nettopp medlemslandenes manglende vilje og passivitet som var problemet i Rwanda, og ikke at FNs sikkerhetsråd drøyde med å finne en løsning). Når det gjelder Syria har særlig Kina og Russland flere ganger blokkert Sikkerhetsrådsresolusjoner de har sett på som ubalanserte. FN-mandat sikrer større legitimitet for maktbruk enn det USA hadde i Irak (2003) eler Russland hadde i Georgia (2008). At vi har sett flere militære intervensjoner uten et eksplisitt FN-mandat har også bidratt til at Sikkerhetsrådet har blitt mer forsiktig med en utvidende tolkning av sitt mandat.

Felles regler

Når de humanitære krisene er verst, er det også viktigere å se nærmere på hva som er til det este for menneskene på bakken. Dersom velmente militære handlinger blir praktisert også når de ikke er i tråd med gjeldende normer og regler, blir det opp til den som intervenerer å bestemme om saken er god nok. Dette vil på sikt undergrave selve grunnmuren i dagens internasjonale rettsorden og den fredelige utviklingen den har bidratt til.

Folkerettens regler om maktbruk er strenge av en enkelt grunn: det fins stadig stater som utnytter smutthull for å dekke over aggresjon eller annen politisk agenda. En moralsk forståelse om at det er riktig å gjøre noe betyr ikke at alle virkemidler er riktig å bruke.

Advertisements

Read Full Post »

Å sette folk i fengsel for simpel vinningskriminalitet er mer kostbart enn å sikre dem et sikkerhetsnett gjennom velferdssamfunnet.

Fra 1990 til 2009 sparte New York omtrent 2 milliarder amerikanske dollar årlig i reduserte utgifter til innsatte i sine fengsler. Årsak: antall fengselsfugler var redusert med 28% på grunn av en ny strategi med mer politi i gatene, økt kartlegging av åpen kriminalitet, og større patruljerende politistyrke nattestid – når skuddepisoder foregår hyppigere i det store eplet.

Resultatet var i tillegg at selvmordsraten i byen gikk ned med hele 80%, antall ran med 83%, antall innbrudd med 86%.

Dette kan fremstå som paradoksalt i et land hvor det totale antall innsatte i løpet av de siste førti årene har skutt i været med vel 400%. Det er i dag mer enn svimlende 1,5 millioner fengslede i USA, mot bare 200 000 i 1971.

New Yorks kriminalpolitikk står som et udiskutabelt eksempel på at å møte et onde med gode, preventive tiltak fremfor etterskuddsvis straff lønner seg.

Et eksempel til etterfølgelse?

  • Franklin Zimring, professor i jus ved Uni Berkley har nylig skrevet en bok om lessons learned fra New York i denne saken.

Read Full Post »

Wall Street Journal kalte det  “An Embargi and a Boon” da de i dag omtalte Russlands økte inntekter som følger av urolighetene i Iran og de økte oljeprisene som følger av dem.

Siden Irans atomutviklingsprogram ble startet i høst har spenningen i internasjonal politikk fått konsekvenser for russernes politiske valuta. Siden da har urolighetene i Iran bidratt til en rekke debatter i FNs sikkerhetsråd og høyere oljepriser. Russland har tatt Iran i forsvar i sikkerhetsrådet, men har mye å tjene på fortsatt høye oljepriser. Hvis Iran gjennomfører truselen om å kutte forsyningen av olje til seks europeiske land, eller EU gjennomfører oljeembargo mot Iran i sommer, vil det være behov for alternative oljeforsyninger til Europa. Russland står i en gunstig geografisk situasjon til å levere disse.

Oljerørledninger i øst og vest

Russland er i dag verdens største oljeprodusent, og vil snart ha oljerørledninger som strekker seg til Kina i Øst og Europa i vest. Landet eksporterer over 7 millioner fat olje per dag, og kan dermed bidra til å forsyne de 500 000 fatene med olje som Iran i dag leverer til Europa. Økte oljepriser vil imidlertid også være en del av reslutatet hvis Iran som en av verdens største oljeprodusenter stanser sine forsyninger til Italia, Spania, Frankrike, Nederland, Hellas og Portugal, slik som de truet med tidligere denne uken.

Høyere oljepriser gir politisk oppslutning for Putin

Når Iran, som produserer vel 5% av verdens olje, reduserer sin oljeproduksjon bidrar knappheten på råvaren til høyere oljepriser. Artikkelen i Wall Street Journal anslår at Russland i løpet av de siste månedene har håvet inn mellom 35-115 millioner dollar ekstra hver eneste dag siden konflikten over Irans atomprogram tilspisset seg. De høye oljeinntektene har medført ekstra skatteinntekter, lavere inflasjon og dermed et godt valgkampkort for statsminister Vladimir Putin som snart skal ta gjenvalg som Russlands president.

Read Full Post »

”Twitter starts deleting tweets, I stop posting tweets”.

Det har vært en forsterket debatt om ytringsfrihet i Norge de siste par årene. Debatten tilspisset seg rundt Muhammed-karikaturene og har for alvor økt i intensitet etter terrorangrepene 22.juli.

Ytringsfriheten er under angrep fra flere hold. Det er ikke folkevalgte, eller demokratiet alene som avgjør hvordan ytringsfrihetens prinsipp praktiseres. Store amerikanske selskaper, (Google, Facebook og nå senest Twitter), har tidligere tatt aktivt til orde for ytringsfriheten, men har senere begynt å fire på prinsippene slik at de kan hente profitt i nye markeder internasjonalt.

Konsekvensene kan være uante – Wall Street Journals journalist Amir Efrati viser blant annet til at det var Twitter og andre sosiale medier som var kjernen i å organisere protestene og revolusjonen i Egypt i fjor. Hvordan kan man vite at det ikke er nettopp slike tweets som blir sensurert i nye markeder?

Hvor vil grensen gå for hva Twitter Inc. går med på å sortere ut dersom ”an authorized entity” spør om det?

Read Full Post »

De store “up and coming” økonomiske maktene Kina, India, Brasil og Russland ventes å bli stadig viktigere for Norge.

Det er sannsynligvis derfor Kunnskapsdeparementet nå har bestemt seg for å øke den økonomiske støtten til norske studenter som velger å studere der. Nyheten er for så vidt ikke så ny lenger, men det var nytt for meg – så jeg poster det nå.

Søknadsfristene er vel rett rundt hjørnet.

Hurra for regjeringen i denne saken! 🙂

Read Full Post »

Det er mye rart som deles på sosiale medier. Og mye flott også. Heldigvis.

16. desember i fjor slapp Martin Mulholland, (barndomsvenn og min medsammensvorne tillitsvalgt i 1. klasse) en minnesang for Christopher Johansen Perreau som falt i kampen for det han trodde på på Utøya. Det er en personlig låt med mye kraft.

Aldri før har én lenke blitt delt av så mange i min sosiale medier nett krets.

“Uansett kor du drar” kan lyttes til på www.martinmulholland.bandcamp.com.

Kjøp den der, inntektene går uavkortet til Norsk Folkehjelps prosjekt “Ungdom Skaper Forandring” i Palestina.

*** *** ***

6 måneder, 6 bloggposter, *ingen tomme løfter*

Read Full Post »

Kjempene USA, Russland og Kina forsøkte å utradere det internasjonale forbudet mot klasevåpen i Geneve tidligere denne uken. 111 land har signert avtalen som i praksis forbyr all bruk, oppbevaring og produksjon av bombene som tar sivile liv i fredstid. De ville ikke gå med på protokollen som de tre stormaktene foreslo.

Det er en seier for alle oss som kjemper for en mer rettferdig verden. Og for folkevalgte, diplomater og internasjonale aktivister som opprettholder mantraet fra Genevekonvensjonene: det fins regler for krig.

Read Full Post »

Older Posts »