Feeds:
Posts
Comments

Posts Tagged ‘utenrikspolitikk’

Wall Street Journal kalte det  “An Embargi and a Boon” da de i dag omtalte Russlands økte inntekter som følger av urolighetene i Iran og de økte oljeprisene som følger av dem.

Siden Irans atomutviklingsprogram ble startet i høst har spenningen i internasjonal politikk fått konsekvenser for russernes politiske valuta. Siden da har urolighetene i Iran bidratt til en rekke debatter i FNs sikkerhetsråd og høyere oljepriser. Russland har tatt Iran i forsvar i sikkerhetsrådet, men har mye å tjene på fortsatt høye oljepriser. Hvis Iran gjennomfører truselen om å kutte forsyningen av olje til seks europeiske land, eller EU gjennomfører oljeembargo mot Iran i sommer, vil det være behov for alternative oljeforsyninger til Europa. Russland står i en gunstig geografisk situasjon til å levere disse.

Oljerørledninger i øst og vest

Russland er i dag verdens største oljeprodusent, og vil snart ha oljerørledninger som strekker seg til Kina i Øst og Europa i vest. Landet eksporterer over 7 millioner fat olje per dag, og kan dermed bidra til å forsyne de 500 000 fatene med olje som Iran i dag leverer til Europa. Økte oljepriser vil imidlertid også være en del av reslutatet hvis Iran som en av verdens største oljeprodusenter stanser sine forsyninger til Italia, Spania, Frankrike, Nederland, Hellas og Portugal, slik som de truet med tidligere denne uken.

Høyere oljepriser gir politisk oppslutning for Putin

Når Iran, som produserer vel 5% av verdens olje, reduserer sin oljeproduksjon bidrar knappheten på råvaren til høyere oljepriser. Artikkelen i Wall Street Journal anslår at Russland i løpet av de siste månedene har håvet inn mellom 35-115 millioner dollar ekstra hver eneste dag siden konflikten over Irans atomprogram tilspisset seg. De høye oljeinntektene har medført ekstra skatteinntekter, lavere inflasjon og dermed et godt valgkampkort for statsminister Vladimir Putin som snart skal ta gjenvalg som Russlands president.

Advertisements

Read Full Post »

*** kronikken stod på trykk i Forsvarets Forum 3/2011 og er skrevet i samarbeid med Sylvia Rognvik***

Regjeringen har ytret at Norge skal tydeliggjøre sin innsats i FN også om nødvendig militært. Det er ikke bare i hæren det finnes ressurser som er etterspurt av FN i fredsoperasjoner. Dette løftet GiLs Luftmaktseminar opp på dagsorden på Luftkrigsskolen tidligere denne måneden. En av problemstillingene som ble tatt opp var ”hvor norske styrker kan bli satt inn i operasjoner i regi av FN i et globalt perspektiv?”, og ” hva kan eventuelt bli de utløsende faktorer?”.

Sør-Sudan –ny stat 9. juli.

Mye av arbeidet i FNs fredsbevarende operasjoner er i dag satt ut til fattige land. Norge har, med unntak av et års engasjement i Minurcat, ikke deltatt i FN-operasjoner de senere år, til tross for regjeringens løfter. Et mulig FN-engasjement i Sudan er i ferd med å utkrystallisere seg: 9. juli i år blir Sør-Sudan verdensferskeste stat og utfordringene står i kø.

188 000 av de rundt fire millioner fordrevne sudanere har allerede returnert og står nå fanget i grenseområdene mellom nord og sør, og det er uavklart hvordan fordeling av oljeforekomster, statsgjeld og statsborgerskap skal skje. Det verst tenkelige er en fragmentering av hele Sudan. Det vil bety en ytterligere humanitær katastrofe i en allerede skjør region.

Norge har et langt og dyptgående engasjement i Sudan og landet har lenge vært en av destørste mottakerne av norsk bistand. Den store utfordringen er å holde Sudan, både nord og sør, stabilt. Et norsk bidrag til FNs fredsbevarende styrker i Sudan vil være nødvendig. Hva vil så være de utløsende årsaker?

Politisk strategiske målsetninger

Regjeringen fremmer at deltagelse i internasjonale militære operasjoner styrker Norges egen sikkerhetspolitiske stilling, da det effektivt kombinerer egeninteresse og hjelp til andre. Norge har alt å tjene på å bidra til internasjonal fred og stabilitet gjennom å håndheve prinsippene i FN-pakten. Det er sikkerhetspolitisk viktig for Norge å bidra til å støtte opp under internasjonale institusjoner der små land også har en stemme.

I Sudan har Norge alle muligheter til å lykkes: Norge hadde en sentral rolle i fremforhandlingen av fredsavtalen mellom Nord og Sør i 2005, og har lenge vært aktivt til stede med humanitær bistand og politisk støtte, noe som gjør at vi kjenner forholdene i landet godt. Norge har vært i førersetet i Sudan lenge, og det er et sterkt ønske fra mange at dette engasjementet fortsetter.

En revitalisering av samarbeidet mellom Norge, Storbritannia og USA gjennom den såkalte ”troikaen” vil være naturlig etter løsrivelsen av Sør-Sudan. Den Afrikanske Union er ikke i stand til å skape fred i Sudan alene. Det internasjonale samfunn må på banen, og Norge kan spille en avgjørende rolle. Troikaen er dessuten en unik plattform for å styrke Norges samarbeid og dialog med Storbritannia og USA: våre viktigste allierte. Sudan har lenge stått høyt på Washingtons utenrikspolitiske agenda.

Forsvarets egeninteresse

Et norsk FN-bidrag i Sudan vil enn videre kunne samle støtte fra en bredde av venstre-høyreaksen i norsk politikk. Både fra de mange som har krevd et linjeskift fra NATO til FN- operasjoner, fra dem som ønsker et vitalt forsvar, og fra bredden av norske politiske og bistandsmiljø som lenge har hatt et sterkt hjerte for Sudan. Både soldater ute i felt, og Forsvarets budsjetter har alt å tjene på det.

Deltakelse i FNs fredsbevarende styrker i Sudan vil også gjøre norsk forsvarspersonell kvalifisert for internasjonalt rekrutterte stillinger i FN-systemet –stillinger som Forsvaret per i dag ikke blir rekruttert til nettopp fordi viikke har vært synlige i FN operasjoner.

Nedtrapping i Afghanistan vil være en betingelse for at Forsvaret skal ha ressurser og kapasitet til å støtte freden i Sudan. Ved å gå sammen med andre land og stille et team i operasjoner ute, som med Serbia i Minurcat, vil belastningen på lederelementet kunne reduseres. Det er nærliggende å vurdere et samarbeid med Serbia, eller med andre likesinnede nasjoner i en fremtidig fredsbevarende styrke til Sudan.

Alt ligger til rette for et norsk FN bidrag i Sudan. Det ligger i kjernen av Norges politiske strategiske målsetninger og det vil være i Forsvarets egeninteresse. Tematikken for årets Luftmaktseminar viser at Forsvaret selv er opptatt av norske bidrag i FN-operasjoner, og Sudan utpeker seg som et naturlig sted for et slikt bidrag.

Read Full Post »

I kronikken ”klasebløffen” i VG prøver Asle Toje å sette et heroisk initiativ i dårlig lys, men bak tittelen fins ingen sak.

Det internasjonale samfunn, herunder folkeretten, er Norges første forsvarslinje. Et lite land, som det Norge er vil aldri kunne vinne i en verden der det er den militære kjøttvekta som bestemmer. Derfor er det internasjonale klasevåpenforbudet viktig for Norge.

Nå deler ikke jeg Tojes frykt for vår nabo i øst – i 2010 har vi sett hvor gode naboer Norge og Russland er blant annet ved delelinjeavtalen- men det er feilslått at klasevåpen vil være et effektivt “forsvar” mot russisk angrep slik Toje hevder i Dagsnytt 18.

La oss nå si at Russland skulle prøve å ta over Finnmark, og vi skulle forsvare oss med klasevåpen slik Toje ønsker, for å drive Russland tilbake. Klasevåpen har svært mange blindgjengere (bomber som ikke går av momentant), og er dessuten uoversiktlige og særdeles vanskelig å fjerne. Store deler av vår nordligste landsdel ville dermed blitt dekket av tikkende, livsfarlige bomber – og bli ubeboelig for våre egne landsmenn langt inn i fremtiden.

I sum vil det si at et ”forsvar” med klasevåpen på norsk jord volder mer skade på vår egen befolkning enn på den militære fiende våpenet er rettet mot. Toje bommer altså her på våpenets militære nytteverdi.

Det er ubehagelig å tisse i buksa for å holde seg varm. Men det er ikke direkte farlig. Det er derimot klasebombene og et internasjonalt forbud er den beste veien å gå.

Innlegget stod på trykk i Verdens Gang 25/11-2010

Saken vil også bli publisert på www.auf.no/innflytternes


Read Full Post »

This article is co-written with Randi Solhjell and Dr. Benjamin de Carvalho. It was a comment in the Guardian in May 2010.

A proud nation of peace, Norway has traditionally been one of the staunchest supporters of UN peacekeeping. But this is now turning, as Norway may pull the plug on the entire UN peacekeeping commitment in Chad. By recalling the entire Norwegian medical contingent starting on 15 May, the fate of nearly a 250,000 refugees – many from the Darfur region – will be left uncertain.

The UN force in Chad is essential for the stability of the Darfur region. In eastern Chad on the border with Darfur, the famine would be greater and the violence no doubt more extensive without the many escorts and patrols of UN peacekeepers. Refugees and the internally displaced would suffer if the myriad rebel groups were allowed to further deteriorate the precarious humanitarian situation. While Minurcat, the UN peacekeeping force in Chad and the Central African Republic, may not be sufficient to guarantee the full safety of the region, there is no doubt that it is highly necessary. In that sense, compared to many other peacekeeping operations, Minurcat is a success.

The UN operation has been supported by a Norwegian field hospital deployed to protect UN personnel, and its withdrawal may jeopardise the entire UN peace effort in the region. Other western countries such as Finland and the sizeable Irish contingent have already started to pack their bags as news of the Norwegian withdrawal hits Dublin and Helsinki. Their continued participation in the UN operation hinged upon adequate medical support from a modern western hospital facility.

A small state with a decreasing amount of soldiers, Norway cannot solve the staffing crisis endemic in UN peacekeeping. But what a small technologically advanced country can do is to provide enabling forces for other states to take part in UN peacekeeping. It is a paradox that Norway’s enabling force is pulling out of Chad after just one year. Traditionally such a vocal supporter of UN peacekeeping, the Norwegian government has yet to coherently explain its withdrawal.

The fact that the Norwegian defence minister, Grete Faremo, and the foreign minister, Jonas Gahr Støre, are withdrawing the Norwegian hospital in spite of direct pressure from UN secretary general Ban Ki-Moon, gives good reason to question Norway’s commitment to peacekeeping. Commentators, politicians and the public have questioned why the government is pulling out without the UN having any replacement hospital in sight. Accusations of political opportunism are no surprise given the amount of time Norway has been in Afghanistan.

Indeed, the contrast is stunning between the vocal rhetoric of so-called “concerned” states and their practice. Norway contributes 199 troops to UN peacekeeping in Africa, and approximately 700 to the International Security Assistance Force. This pattern goes for most concerned western countries. As such, Norway’s withdrawal is symptomatic of the worrying trend of concerned states’ lack of commitment to peacekeeping in Africa.

The backdrop of UN peacekeeping is thus a choir of western states loudly and merrily chanting the merits of peacekeeping in Africa, while refusing to be on the ground. Minurcat has until now been something of an oddity on the African continent: a UN operation in Africa without western troops.

It is a worrying trend if the slogan of “African solutions to African problems” is becoming an excuse for lack of western commitment to peacekeeping. In Chad, the dire predicament of UN peacekeeping without western troops seemed to be turning. The Norwegian withdrawal heralds that it is now back to business as usual. Western states will talk about peacekeeping – even pay for it – but not touch it as long as the US is in Afghanistan. But just as his western colleagues, President Barack Obama – recently home from his Nobel accolade in Oslo – has also stressed the importance of UN peacekeeping in Africa. Short of engaging his own troops under UN command, it may be high time the US president gave someone in Europe a call.

Read Full Post »

Regjeringen må snu: Vi må forlenge Norges eneste FN-engasjement. FNs fredsbevarende operasjon i Tsjad beskytter sårbare sivile i et svært ustabilt område. Trekker Norge seg ut nå, vil FNs arbeid settes på spill.


Banebrytende hjelpearbeid

Det norske bidraget til FNs fredsbevarende operasjon MINURCAT i Tsjad har så langt vært en suksesshistorie.

FN er der for å beskytte de sivile i et område med nærmere 300 000 flyktninger fra Darfur og den Sentralafrikanske Republikk, samt 180 000 internt fordrevne etter borgerkrigen i østlige Tsjad. Norge bidrar med et feltsykehus og et brønnborrelag, begge kritiske for FNs arbeid.

Sykehuset skal behandle FNs eget personell, og er avgjørende for at andre FN-land deltar i operasjonen. Ved å sikre den humanitære tilstanden kan vi bidra til en bedre fremtid for befolkningen og til å hindre fremtidige krigsutbrudd i regionen.

Tidligere denne uken ble en ny brønn åpnet i Iriba i Tsjad. Brønnen var bygget av den norske brønnborreenheten og vil gi vann til befolkningen i 50 år fremover. Det er unikt, og banebrytende i hjelpearbeidet å finne drikkevann i denne delen av Sahara. Flere slike brønnprosjekter, som gir livsviktig håp til den lokale befolkningen, kan iverksettes.

Brutte løfter?

Regjeringen har imidlertid sagt at Norge vil trekke seg ut av Tsjad i mai i år av budsjettshensyn. Afghanistan-operasjonen tar allerede det meste av forsvarets ressurser. Soria Moria slo derimot fast at FN skulle prioriteres.

Begrunnelsen vitner om mangelfull politisk forståelse. Å forlenge oppdraget koster lite. Det er transporten tilbake fra Afrika som koster.

Det er mer enn brudd på utenrikspolitiske kompromiss og løfter som gjør det kritikkverdig hvis regjeringen velger å trekke seg ut i mai. Regntiden setter inn i starten av juni, og ingen andre land klarer å få på plass et nytt sykehus innen den tid.  Under regntiden fra juni til oktober vil det være umulig å transportere inn et nytt. Manglende medisinsk støtteapparat vil i beste fall begrense og i verste fall stanse FNs arbeid.

Det vil være viktig både for Norges troverdighet som internasjonal aktør, og ikke minst for menneskene som lever i en presset humanitær situasjon å fullføre eller avvikle prosjektene i Tsjad på en god måte. Det vil ikke være mulig på to måneder.

FN har derfor ved gjentatte anledninger bedt Norge om å forlenge sin tilstedeværelse. Norge har sagt nei. Det er oppsiktsvekkende at et land som har alt å tjene på et sterkt FN velger å utspille sin rolle på denne måten.

Må bli til regntiden er over

En voksende grasrotbevegelse hos de rødgrønne har forstått dette. Vi vedtar i disse dager at vi skal bli i Tsjad. Vi forstår at Norges humanitære hjerte står på spill. Bidraget til Tsjad er et viktig symbol på FN-linjen i norsk utenrikspolitikk.

Det er den politiske viljen det står på. Regjeringen må også vise handlekraft og velge å bli. I det minste til regntiden er over og hjelpearbeidet kan avsluttes på en tilfredsstillende måte.

Innlegget var på trykk i Klassekampen tirsdag 16. mars 2010.

Saken er også publisert på www.auf.no/innflytternes.

Read Full Post »