Feeds:
Posts
Comments

Innlegget stod på trykk på FN-dagen, 24.oktober 2014, i Klassekampen, under tittelen “FN er viktigere enn noen gang”.

Det krevde millioner av døde og kontinenter knust av to verdenskriger før verdens ledere samlet seg om felles regler for bruk av militær makt gjennom etableringen av FN, 24. oktober 1945. Organisasjonen skal opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, men bare i løpet av det siste året har lidelsene i Syria, Ukraina og på Gaza flommet inn i livene våre. Hvorfor har ikke FN gjort mer for å sikre freden i disse konfliktene?

Svaret er ikke, og burde ikke være overraskende. At FN ikke er den dominerende aktøren i dagens sikkerhetspolitiske kriser er et resultat av en villet politikk: FN blir ikke sterkere enn det medlemslandene gjør FN til. Det er det paradoks at de samme kreftene som mener FN ikke er i stand til å håndtere konfliktene også bidrar til å undergrave FNs rolle.

I dag kan det se ut som at internasjonal helhetstenking og politisk vilje til kompromiss har sovnet sammen med generasjonene som har gått bort siden verdenskrigene. Nå lever vi i en verden der Frankrike vil selge krigsskip til Russland, samtidig som EU vil ilegge landet økonomiske sanksjoner for militære maktdemonstrasjoner. I stedet for et tettere samarbeid med demokratiske krefter i Ukraina, vil sterke krefter i Storbritannia melde seg ut av det europeiske samarbeidet i EU. Mindre land som har alt å tjene på en forutsigbar verden styrt av folkeretten kaster prinsippene over bord for å sikre allianser med stormakter som lefler med maktforbudet. Noen ganger også Norge.

Når vår generasjons ledere stadig tester grensene i det internasjonale rettssystemet og gjør maktbruk på ny til en del av hverdagen. Når enkeltland prioriterer kortsiktige egeninteresser framfor å sikre felles retningslinjer. Når verden i dag likner mer på verden i 1945 enn på noe annet vi har sett siden den gang. Da trengs mer samarbeid, ikke mindre. FN er utrolig nok det eneste forum i verden hvor alle verdens ledere møtes i samme rom.

Når vi i 2014 feirer FN-dagen er kanskje de Forente Nasjoner viktigere enn noen gang.

Advertisements

Artikkel skrevet på oppdrag for Krigsoffiserenes Landsforbund (KOL), trykt i Vårt Vern august 2014.

Det krevde millioner av døde og kontinenter knust av to verdenskriger før verdens ledere samlet seg om felles regler for bruk av militær makt gjennom etableringen av FN, 24. oktober 1945. Siden den gang har de globale styringsutfordringene økt i antall. I løpet av det siste året har også bilder av lidelsene i Syria, Ukraina og på Gaza flommet inn i livene våre. Nettopp å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet er FNs hovedoppgave, og man kan derfor spørre seg noe overrasket, om hvorfor ikke FN har gjort mer for å sikre freden i disse konfliktene? Svaret er ikke, og burde ikke være overraskende. Tvert i mot må man kunne si at dette er en ventet utvikling: FN blir ikke sterkere enn det medlemslandene gjør FN til.

I dag kan det se ut til at den politiske viljen til å sikre et sterkt internasjonalt verdenssamfunn har sovnet sammen med generasjonene som har gått bort siden slutten av verdenskrigene. Nå er vi i en situasjon der Frankrike selger krigsskip til Russland samtidig som EU ilegger Russland økonomiske sanksjoner. I stedet for et tettere samarbeid med demokratiske krefter i Ukraina, vil sterke krefter i Storbritannia melde seg ut av det europeiske samarbeidet i EU. Mindre land som har alt å tjene på en forutsigbar verden styrt av folkeretten kaster prinsippene over bord for å sikre allianser med stormakter som lefler med maktforbudet.

Det synes altså ikke overraskende at FN ikke er den dominerende aktøren i dagens sikkerhetspolitiske kriser. Men det betyr ikke at FN som verdensmakt er mindre viktig. Tvert i mot. Når enkeltland prioriterer kortsiktige egeninteresser framfor å sikre felles retningslinjer. Når nye allianser testes ut. Og når vår generasjons ledere stadig tester holdbarheten i det internasjonale rettssystemet, trenger vi et forum for kompromisser, innrømmelser og helhetstenkning. Mens verden i dag kanskje likner mer verden i 1945 enn noe annet vi har sett siden den gang, trengs mer samarbeid, ikke mindre.

Internasjonal fred og stormaktenes kjøttvekt

FN ble etablert som en mellomstatlig organisasjon for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og dermed forhindre en ny, ødeleggende storkrig i verden. For generasjoner som vokser opp uten å ha kjent krigen på kroppen kan det synes som et innholdsløst mål når man samtidig er vitne til overgrep andre steder i verden. At stater er suverene, politiske enheter innebærer imidlertid at det ikke finnes noe overnasjonal makt som passer på at statene oppfører seg ordentlig, med mindre statene selv blir enige om at man ønsker slike overnasjonale regler.

På 17- og 1800-tallet var enda den generelle oppfatningen at statene hadde rett til å ty til krig som middel for løsning av politiske konflikter, og retten til krig ble sett på som en av statens grunnrettigheter. Det var først etter lidelsene fra første verdenskrig at verdens folk og ledere begynte å arbeide for å begrense statenes adgang til å bruke militære maktmidler. Gjennom utviklingen av et internasjonalt maktforbud, kodifisert i FN-pakten, har vi i moderne tid gått mot en oppfatning om at krig og makt ikke skal være det første man tyr til som middel for å løse konflikter.

Siden 1945 har FN gjennom sin fredsbyggende rolle bidratt til at det nesten har blitt slutt på mellomstatlige kriger. FN har samtidig økt fra 51 til 193 medlemmer, og FN er i dag den eneste organisasjonen som henter sin legitimitet fra så godt som alle verdens stater. FNs Generalforsamling som avholdes hver høst er enn videre det eneste stedet i verden der alle verdens statsledere møtes i samme rom for å komme fram til internasjonale normer og standarder for hvordan verdenssamfunnet skal styres. Det er et forum der ledere snakker sammen, og der diplomatiske løsninger og kompromisser klekkes ut.

FN har i så måte vært avgjørende for at vi har gått fra en verden styrt av stormaktenes militære kjøttvekt til et mer forutsigbart internasjonalt samfunn preget av felles kjøreregler for internasjonal maktpolitikk.

Samtidig ser vi at de stormaktene i dag slik som i verdenshistorien for øvrig preger FNs arbeid og hvordan verdenssamfunnet styres. Da FN ble opprettet var inkluderingen av stormaktene sett på som en av suksessfaktorene for organisasjonene. Seierherrene etter andre verdenskrig, USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike fikk alle et permanent sete i FNs Sikkerhetsråd og dessuten vetomakt (P5-landene). Ved å gi vetomakt til stormaktene skulle verdenssamfunnet sikre at de militært mektigste statene var mer villige til å støtte opp om FNs fredsarbeid – siden FN da ikke kunne handle på tvers av deres vilje. Dessuten hadde man smertelig erfart at FNs forgjenger, Folkeforbundet, ikke hadde klart å forhindre andre verdenskrig. I Folkeforbundet hadde man ikke klart å få med stormaktene på den multinasjonale agendaen, både fordi de ble nektet medlemskap (Tyskland og Russland), og fordi de avsto fra å være med (USA). Da FN ble organisert forsøkte verdens ledere å lære av dette. Den samme vetomakten har bidratt til at Sikkerhetsrådet fortsatt i dag styres av seierherrene etter andre verdenskrig.

Forbud mot bruk av makt

FN-pakten slår fast at bruk av, eller trussel om bruk av, (militær) makt er forbudt. Samtlige av FNs medlemsland, også stormaktene, har forpliktet seg til å begrense egen maktbruk i tråd med dette. De eneste to unntakene fra maktforbudet er hvis makt brukes i selvforsvar (enten individuelt eller kollektivt) eller fordi FNs Sikkerhetsråd har autorisert bruk av makt fordi internasjonal fred og sikkerhet er truet.

Natos legitimitet som forsvarsallianse utgår for øvrig direkte av FN-paktens artikkel 51 om retten til (kollektivt) selvforsvar. Atlanterhavspaktens artikkel 5 («en for alle, alle for en»), har derfor også en eksplisitt henvisning til denne artikkelen i FN-pakten. Atlanterhavspaktens artikkel 5 ble for første fang aktivisert av terrorangrepet mot USA 11.september 2001, men USA valgte da å støtte seg på en «koalisjon av villige».

Mandat fra FNs Sikkerhetsråd

I følge FN-pakten er det bare FNs sikkerhetsråd (og ikke en stat, stormakt eller annen organisasjon på egen hånd) som har mandat til å avgjøre om internasjonal fred og sikkerhet er truet, og om verdenssamfunnet eller enkelte av dets medlemmer kan ty til militære midler utenfor selvforsvarsretten. (Eller «alle nødvendige midler» som det kalles i FN).

Sikkerhetsrådets ansvar for å forvalte maktbruken i internasjonal politikk gir Rådets medlemsstater et særlig ansvar til å sikre at kjørereglene i FN-pakten blir etterlevd i praksis, og at Rådet treffer beslutninger for å fremme fredelig samkvem og for å forhindre folkemord eller andre grove overgrep mot menneskeheten. Dessuten påligger det Sikkerhetsrådet et særlig ansvar for å sørge for at de som handler på tvers av sine folkerettslige forpliktelser blir straffet, i verste fall ved bruk av økonomiske og militære maktmidler.

Til tross for at verdenssamfunnet har blitt enig om disse kjørereglene, har vi flere ganger vært vitne til blodige konflikter og grove overgrep mot mennesker siden FNs opprettelse. Når lidelsene trekker ut i tid uten at noen agerer synes det å ha blitt en gjenganger blant beslutningstakere å legge skylden på Sikkerhetsrådet eller på en manglende reform av Sikkerhetsrådet. I diskusjoner om norsk støtte til militære operasjoner har vi sett at enkelte beslutningstakere har latt seg friste til å bruke den samme argumentasjonen for å støtte militær deltakelse også uten FN-mandat. Det er imidlertid en argumentasjon som kan bety at det er Norge, og ikke Sikkerhetsrådet, som bidrar til å undergrave den internasjonale rettsorden og FNs arbeid. At Sikkerhetsrådet står i veien for FNs fredsarbeid er nemlig en påstand som ikke medfører riktighet på generelt grunnlag.

Flere beslutningstakere, også i Norge, har tidvis feilaktig brukt argumentet om at Sikkerhetsrådet er blokkert/ ikke er handlingskraftig som unnskyldning for å bruke militær makt uten FN-mandat. Dette kan være skadelig for FN, fordi større grad av militær maktbruk utenfor FN bidrar til å undergrave den folkerettslige maktforbudsregelen. Dessuten er det ofte galt, fordi det også er flere grunner til at FN hindres i sitt arbeid.

Når FN ikke klarer å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet har det i hovedsak skyldtes tre ulike mangler: Manglende handling fra Sikkerhetsrådet, der vetomaktene har blokkert for sikkerhetsrådsresolusjoner slik at FNs Sikkerhetsråd ikke har vært i stand til å forpakte sitt fredsansvar. I tillegg har vi de tilfellene hvor Sikkerhetsrådet har kommet til enighet og fremmet resolusjoner, men der verdens stater ikke har vært villige til å ta sitt ansvar – å sikre FN personell og økonomiske midler. Enn videre har vi også sett flere eksempler på at FN-medlemmer, og dessverre kanskje særlig stormakter og Sikkerhetsrådets medlemmer, har utfordret maktforbudet og handlet på tvers av dette.

Sikkerhetsrådets manglende handlekraft

Utgangspunktet i folkeretten, kodifisert i FN-pakten, er at stater har suverenitet over eget territorium og befolkning, og at andre stater ikke kan blande seg inn i konflikter internt i land, da de er å anse som «interne anliggender».

De første årene etter andre verdenskrig og ved FNs opprettelse fungerte samarbeidet mellom krigens seierherrer godt. De fem vetomaktene som var allierte under andre verdenskrig klarte imidlertid ikke å holde på samarbeidet i Sikkerhetsrådet i årene som fulgte. Under den kalde krigen stod Sovjetunionen og USA steilt mot hverandre i en bipolar verdensorden, og Sikkerhetsrådet ble blokkert av spenningene mellom vetomaktene. Dette hindret Sikkerhetsrådet fra å handle i tråd med den rollen det opprinnelig var tiltenkt.

Med Sovjetunionens fall og slutten på den kalde krigen fikk Sikkerhetsrådet økt handlingsrom, og vi fikk en oppblomstring av FNs fredsbevarende operasjoner. FNs Sikkerhetsråd gav mandat til koalisjonen som drev Irak ut av Kuwait i 1991, og det ble sendt fredsbevarende styrker til blant annet Somalia (92-93), Jugoslavia (92), Rwanda (94), Haiti (94), Libya (2011), Elfenbenskysten (2011) med mandat fra Rådet.

Utover 1990-årene satte altså Sikkerhetsrådet menneskerettighetene tydeligere opp imot suverenitetsprinsippet. Tanken var at verdenssamfunnet måtte ha rett til å gripe inn i andre staters interne anliggender i ekstreme tilfeller for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter. Rådet valgte derfor å fortolke enkelte humanitære katastrofer som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og kunne dermed autorisere bruk av militær makt gjennom det som blant annet har blitt kalt «humanitær intervensjon».

Hver gang Sikkerhetsrådet autoriserer slik maktbruk, bidrar det til å gjøre regelen om maktforbud romsligere. Sikkerhetsrådets medlemmer har derfor gjennom FNs historie vektet hensynet til staters suverenitet og ikke-innblandingsprinsippet på den ene siden, og hensynet til humanitære verdier på den andre siden ulikt. Der Kina og Russland har vært motstandere av agering fra FN har det gjerne vært begrunnet med ikke-innblandingsprinsippet. De har ikke ønsket å bidra til å kodifisere en rettsorden der FN i stadig større grad kan gripe inn i staters «interne anliggender».

Så lenge FNs medlemsland ikke stiller personell og økonomiske midler til FNs disposisjon, vil humanitær intervensjon i praksis forbeholdes militært mektige stater. Faren er da stor for at beskyttelse av egne borgere blir brukt som påskudd for intervensjoner som har andre formål – for eksempel å skifte ut et regime man ikke liker. Frykten for en slik utvikling har preget forholdene i Sikkerhetsrådet. Russland og Kina har for eksempel i kjølvannet av Libya-operasjonene hevdet at USA og vestlige land gikk for langt i forhold til sikkerhetsrådsresolusjonen. I Ukraina har Russland på den annen side hevdet at deres tilstedeværelse skyldes at de ønsker å beskytte egne borgere mot overgrep. Begge disse eksemplene viser hvorfor maktbrukens regler må være så strenge at det ikke skapes rom for for mye tolkning: det finnes stadig stater som vil utnytte smutthull i regelverket for å dekke over aggresjon.

I dag har FN 16 fredsoperasjoner i Afrika (ni operasjoner, hvorav flere av nyere dato), Midt-Østen (tre operasjoner startet på 40- og 70-tallet), Asia (én operasjon) og Mellom-Amerika (Haiti). I tillegg har FN fortsatt fredsbevarende styrker i Kosovo. FNs fredsoperasjoners ROE har gjerne tillatt mindre skarpe operasjoner enn det vi har sett i militære operasjoner ledet an av andre aktører. Samtidig har FN mer enn noen annen sikkerhetspolitisk organisasjon en større bredde av virkemidler å spille på. FN har også gjennom sin struktur blitt flinkere til en tettere integrasjon på strategisk nivå av sine militær/politi/justis ressurser på den ene siden og sin humanitære utviklingsrettede innsats på den andre. Dette er viktig, også fordi den egentlige oppgaven ikke bare ligger i å hindre eller å avslutte voldelig konflikt, men i å sikre varig fred.

Verdenssamfunnets manglende vilje

Samtidig vet vi at FN ikke klarte å forhindre noen av de største overgrepene mot menneskeheten vi har sett, som folkemordet i Rwanda, eller massemordene i Srebrenica. Det er her viktig å huske på at det i disse to tilfellene ikke først og fremst var Rådets manglende evne til å treffe tiltak, men medlemsstatenes manglende vilje til å stille opp med menneskelige og finansielle ressurser som er årsaken til at verdenssamfunnet ikke gjorde en bedre jobb for de millioner som ble slaktet.

Mens beslutninger om å etablere eller utvide en fredsbevarende operasjon er Sikkerhetsrådets ansvar alene, er finansieringen av FNs fredsbevarende operasjoner et kollektivt ansvar for alle FNs medlemsland. Dette er et ansvar FNs medlemsland har forvaltet med varierende innsats. Med et budsjett for fredsoperasjoner på mindre enn en halv prosent av verdens militære utgifter (2013-2014), sier det seg selv at man ikke kan legge skylden på FN alene for at dagens sikkerhetspolitiske kriser fortsetter. Fremdeles mangler FN innbetalinger for mer enn 15% for fjorårets budsjett alene.

Ettersom det ikke finnes noe internasjonalt tvangsapparat, og FNs medlemsland heller ikke har etablert noe tilsvarende i FNs organisasjon, er det statenes (ensidige) bruk av makt som i det enkelte tilfelle kan bli den eneste mulige form for håndhevelse av Sikkerhetsrådets autorisasjon av maktbruk. FN har ingen egen militær styrke, slik for eksempel Nato har. Det er derfor opp til medlemsstatene på frivillig basis å stille styrker til disposisjon for FNs operasjoner. I så måte blir ikke FNs rolle som verdensmakt, eller evne til å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet sterkere enn det FNs medlemsland og stormaktene selv gjør det til. På samme måte kan militær innsats fra sterke militære makter bidra til å styrke FNs evne til å løse sine oppgaver, så fremt slik makt brukes i tråd med reglene i FN-pakten. Det er med andre ord ikke nødvendigvis slik at FN «mister» sin rolle i verdenssamfunnet fordi Nato, USA eller andre utøver makt i verdenssamfunnet.

I 1990-årene da antallet FN-operasjoner økte, så vi derfor at pendelen svingte mot de regionale organisasjonene, og FN ba disse om å ta større ansvar i det fredsbevarende arbeidet. Med mandat fra FN opprettet Nato sitt første out-of-area-oppdrag under borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia. Også i Afghanistan ledet Nato an arbeidet i ISAF med mandat fra FN (2003 og utover). Senest i forbindelse med jagerflystøtten til Operation Odyssey Dawn i borgerkrigen i Libya i 2012 var det også Nato som ledet an, med mandat fra FN. Siden 2000-tallet har Sikkerhetsrådet også hatt flere møter med EU for å sikre et sterkere partnerskap mellom FN og EU.

Verdens stater har i løpet av de siste tiårene, og særlig etter Irak og Afghanistan-krigene vist særdeles liten vilje til å sikre FN en militær verktøykasse. Mens vestlige land tidligere var godt representert i FN-operasjonene verden over, er det i stor grad de fremvoksende maktene, og asiatiske og afrikanske land som bidrar med personell til FNs fredsoperasjoner.

Med Natos nye strategiske konsept, og et fornyet fokus på Natos kjerneoppgaver og artikkel 5 – forsvaret, virker det også mindre sannsynlig at Nato vil ta på seg en fremtredende rolle i den globale maktpolitikken i tiden som kommer. Fokuset framover ligger på at man skal øve og trene på kjerneoppgavene og sikre at det er orden i Europa og innenfor Natos eget territorie.

Heller ikke Norge har vist den største viljen til å stille opp for FNs fredsbevarende arbeid. Norge er et lite land i en verden styrt av militær styrke, og har derfor en sterk egeninteresse av å opprettholde en forutsigbar verdensorden der maktbruk reguleres av folkeretten. Dette får vi imidlertid ikke til hvis vi ikke selv også ofrer noe for fellesskapet. Etter et år i Minurcat-operasjonen i Tsjad trakk likevel Norge tilbake sitt sykehusbidrag fra FN-operasjonen. Det resulterte i at en rekke andre land måtte trekke seg og at hele FN-operasjonen ble avsluttet. Hva har vi å stille opp med hvis vår tids store bidragsytere til FN en dag ønsker mindre regulert maktbruk og at FN skal ha mindre innflytelse?

  • nskene om et sterkere FN som kan opprettholde verdensfreden står ikke i samsvar med det budsjettet og de ressursene medlemsstatene er villige til å bevilge til dette arbeidet.

Grensene for maktforbudet testes

I dag står vi overfor en verdensorden som verken likner den vi så under den kalde krigen, eller den vi så umiddelbart etter den kalde krigens slutt. I dag likner verden mer den vi så da FN ble skapt – med noe spenninger og noe samarbeid mellom stormaktene. Dessuten ser vi at stormaktene står uten tydelige, sementerte sikkerhetspolitiske allianser. Dette har gjort FN viktigere som sikkerhetspolitisk organisasjon, men samtidig forhindrer det heller ikke dagens politiske ledere fra å utfordre FN og FN-pakten.

Stormaktene har ved flere anledninger sett sitt snitt til å sette seg selv over verdenssamfunnets kjøreregler når de har vært i en mektig nok situasjon til å gjøre det. Da USA ved den kalde krigens slutt stod igjen som eneste supermakt, utnyttet Vesten handlingsrommet til å handle på tvers av folkerettens regler både da USA og Storbritannia gikk inn i Irak i 2003 uten FN-mandat, og også da Nato bombet Kosovo uten FN-mandat ved årtusenskiftet.

Senest høsten 2013 uttalte president Obama at han var «komfortabel» med å bruke militær makt uten FN-mandat, selv om han ikke gjorde alvor av dette. Putin skrev da en kronikk i New York Times der han gikk til angrep på USAs lefling med maktforbudet. Ved Russlands annektering av Krim i mars sa Putin at Washington og de europeiske allierte synes å styres av «våpenretten» heller enn folkeretten.

Endrede maktforhold i verden– fra en verden med én supermakt til en multipolar eller også kalt en «nullpolar» verdensorden – og tidligere brudd med FN-linjen har gitt handlingsrom også for andre stormakters til å begå folkerettsbrudd. Det er lett å kritisere Russland for folkerettsbrudd etter landets annektering av Krim-halvøya, og for invasjonen av Georgia uten FN-mandat (2008), men vi må huske på at vestlige land hadde et omtrentlig forhold til det samme maktforbudet da maktbalansen i verden stod sterkere i vår favør. Slik Georgia-krigen for Russland i stor grad handlet om hvem som bestemmer i Russlands nærområder, hevder Russland nå at inntreden i Ukraina ikke kan sammenliknes med andre brudd på maktforbudet, nettopp fordi det skjer for å beskytte egne borgere innenfor et område der de har særlige interesser. Det er ikke til å se bort i fra at Russlands økonomi i dag bare er en åttendedel av USAs, og at landets militære fremstøt i stedet bidrar til bildet av Russland som en stormakt, med det handlingsrommet som skapes av en slik status.

Blir regelbruddene for mange skaper det utrygghet og ubalanse i det internasjonale systemet, og det vil svekke FNs faktiske evne til å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Derfor er det kanskje særlig viktig å holde seg til de internasjonale kjørereglene når man selv er i en mektig posisjon i verdenspolitikken – når maktforholdene endres vil nye makter finne rom for å begå folkerettsbrudd under ekkoet av sine forgjengere.

Fremad til fortida

I den virkelige verden er det også i vår del av verdenshistorien stormaktene som har den største innflytelsen. De viktigste avgjørelsene tas fortsatt først og fremst hjemme i stormaktenes egne maktkorridorer. Likevel bidrar FN til at vår generasjons ledere har oppvokst med noe radikalt annet enn da maktbruken var mindre regulert: I en FN-styrt verdensorden er det større plass til at også mindre mektige stater kan sette sitt preg på hvordan verden styres. For eksempel utviklet Norge og flere mindre kyststater – mot blant annet Storbritannias vilje – gjennom kunnskap og diplomati nye bestemmelser i havrettstraktaten (1982) som sikret oss betydelige (olje)verdier. Gjennom høynivåukene og det kontinuerlige arbeidet i FNs organer kan et flertall av stater bli enige om politiske linjer som også stormaktene må ta inn over seg. En slik FN-ledet verdensorden kan på mange måter sies å være et unntak i verdenshistorien mer enn regelen.

Når stormaktene definerer verdenspolitikken er det er problem for FN at maktfordelingen i verden i dag ikke er godt nok reflektert i FNs Sikkerhetsråd. Mens Storbritannia og Frankrike har mistet koloniveldet og mye av sin stormakts status, har de fortsatt et fast sete i Rådet og dertil vetomakt. Dagens mest folkerike stat, India, har for eksempel ikke et fast sete i Sikkerhetsrådet. Det har heller ikke noen stormakt fra Latin-Amerika, eller fra det Afrikanske kontinentet. FN i dag er i ferd med å bevege seg bort fra den samme strukturen som sikret stormaktenes oppslutning om en FN-styrt verdensorden i 1945. På sikt kan dette bli en trussel mot de prinsippene FNs Sikkerhetsråd selv var tuftet på. Flere av de fremvoksende maktene, og også Norge har derfor krevd en grunnleggende reform av FNs sikkerhetsråd for å styrke dets legitimitet og evne til å ivareta sine kjerneoppgaver. Inntil videre bidrar imidlertid en manglende reform til at flere av de store globale utfordringene blir håndtert utenfor FN-systemet. Dette er i seg selv med på å redusere FNs rolle i verdenspolitikken.

For eksempel holdes 173 av FNs medlemsland utenfor når G-20 landene møtes for å diskutere den globale finanskrisen. Selv om G-20 møtene i utgangspunktet er et forum for samarbeid om økonomiske spørsmål, så vi at et «klassisk FN-spørsmål» som Syria-krisen dominerte G-20 møtet i Moskva høsten 2013. Selv om stormaktene er en del av G-20, var hele sju av Sikkerhetsrådets ikke-faste medlemmer ikke en del av dette møtet, til tross for at et vedtak i Rådet krever minst to av disses stemmer for å få på plass en bindende Sikkerhetsrådsresolusjon (En resolusjon i Sikkerhetsrådet krever et flertall på minst ni av femten stemmer).[1]

I en verden der de store strategiske spørsmålene løses utenfor FN, får stormaktene større rom til å fortolke hvordan verdenssamfunnet skal styres. Vi ser i dagens verden på nytt strategisk konkurranse mellom stormaktene om innflytelse i verdenssamfunnet. Selv om Kinas diplomater benekter at landet vil bli en verdensmakt, mener flere naboland i Øst- og Sør-Kinahavet at Kina tar seg til rette og utfordrer status quo. Mens FNs Havrettstraktat ligger til bunn for reguleringen av våre grenseområder i Arktis, er Kina og Japan strengt uenige om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for å løse tvisten om eierskapet til en rekke øyer i Sør-Kinahavet. Japans ledere arbeider derfor strategisk for å sikre større rom for bruk av militærmakt enn det landets nåværende grunnlov tillater. I 2013 oppnevnte Japan endog en egen ambassadør til Nato, blant annet med begrunnelsen at Kina tar seg for mye til rette i egne nærområder. Et tidligere offer for USAs krigsinnsats, Vietnam, har i senere tid søkt tettere dialog med USA etter at Kina blant annet har borret etter olje innenfor Vietnams økonomiske sone.

Både Kina og Russland ønsker frihet til å kunne gjøre mer som de vil i egne nærområder. Det er derfor interessant å merke seg at Putin etter mange års forsøk i år lykkes med å inngå et nytt strategisk samarbeid med Ji Xinpin. Samarbeidet gjør russerne mindre avhengig av å eksportere gass til europeiske markeder, sikrer en (midlertidid) tilsidesettelse av grensekonfliktene mellom de to landene, og bidrar til å befeste landenes posisjon som regionale stormakter blant annet gjennom felles militære øvelser. Kina har tatt side med Russland i FN både når det gjelder å unngå sanksjoner mot Assad i Syria, for å ikke avvise folkeavstemningen i Krim, og når det gjelder Irans atomprogram.

Både Syria- og Ukraina-krisene så vel som blodbadet som nå utspiller seg på Gaza har minst én ting til felles: De er alle konflikter der verdens stormakter har særlige interesser. Ut fra dagens sikkerhetspolitiske kriser å dømme kan det se ut som at verdenssamfunnet har vanskeligere for å handle der hvor stormaktene oppfatter at de har særlige interesser (Ukraina og Gaza), og der hvor stormaktene ikke har sammenfallende interesser (Syria). I tilfeller der hvor stormaktene ikke har særlig sterke interesser, slik som vi har sett i flere afrikanske land (operasjonen i Mali er et eksempel), har Sikkerhetsrådet vist at det kan samle seg om nye resolusjoner også i en tid der verden er preget av flere stormakter med skiftende allianser. Det synes derfor ikke tilfeldig at over halvparten av dagens 16 FN-operasjoner befinner seg på det afrikanske kontinentet.

Dersom verdens stormakter og deres støtte spillere fortsetter å utfordre maktforbudet vil det imidlertid medføre økt usikkerhet i det internasjonale systemet, noe som kan innebære et generell svekkelse av handlekraften i Sikkerhetsrådet. FNs rolle som verdensmakt forblir derfor avhengig av sine øvrige støttespillere – dersom verdens mindre mektige stater sikrer FN bedre personell og sterkere økonomi, vil det gjøre at FN i mindre grad bli avhengig av militære stormakter for å løse sine oppgaver. Det er nesten paradoksalt at det i dag er langt mer autoritære stater enn oss som er de største bidragsyterne av personell til FN-operasjoner. Foreløpig nyter vi godt av at disse bidrar til å sikre en FN-ledet verdensorden preget av vestlige, demokratiske verdier.

Kortsiktige interesser på FNs bekostning

Selv om vi i dag på nytt ser en verden med flere, tidvis konkurrerende, stormakter, mangler «X-faktoren» som sikrer det nødvendige politisk momentum som trengs for at verdens ledere skal driste seg til å å treffe prinsipielle beslutninger og til å inngå kompromisser på vegne av verdenssamfunnet. I dag har vi en generasjon ledere hvis familier ikke har kjent på kroppen nødvendigheten av å hindre en ny verdenskrig. Tvert i mot har de fleste vestlige land så vel som dagens generasjon ledere levd godt i et system det vi tror at vi kan hente mer ut av systemet enn det vi må gi inn. FNs rolle i dagens verdenspolitikk preges av det.

Maktkampen mellom Russland på den ene siden og særlig Europa og USA på den andre i Ukraina-krisen, viser at det ikke bare er i FN det er vanskelig å samle seg om de store kompromissene. Det synes som om de helhetlige og langsiktige strategiske interessene må vike for enkeltstaters kortsiktige, politiske interesser i EU og Nato så vel som i FN. På grunn av uenigheten i Sikkerhetsrådet om Ukraina har ikke FN kunnet ta den ledende rollen i denne konflikten. Likevel har heller ikke Nato og EU klart i særlig større grad enn FN å finne politiske kompromisser som medlemmene slutter seg bak. Flere EU-land, deriblant Italia, Bulgaria, Slovakia og Østerrike har ikke støttet videre sanksjoner mot Russland.[2] Polen og de baltiske statene – som er svært avhengige av russisk gass – har imidlertid vist større vilje til ytterligere sanksjoner. Frankrike som er mindre avhengig av russisk energi derimot, har valgt å sette egne interesser foran EU og USAs sanksjonsmål. Landet er sentralt både i EU og NATO, og dessuten vetomakt i Sikkerhetsrådet, men velger å opprettholde sine leveranser av krigsskip til Russland mens allierte og andre EU-land jobber for å få enighet om sterkere økonomiske sanksjoner.

Den verdensmakt vi gjør den til

Når FN ikke tar den ledende rollen i dagens sikkerhetspolitiske kriser, skyldes det ikke minst at stormaktene nå som tidligere i verdenshistorien er de sterkeste aktørene i internasjonal politikk. Gjennom etableringen av FN fikk stormaktene etter andre verdenskrig formalisert sin fremtredende rolle gjennom at de fikk vetomakt i Sikkerhetsrådet. De fikk samtidig et særlig ansvar for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Dette har vært et ansvar de permanente medlemmene har forvaltet med varierende hell.

I dag ser det ut for at vi har et Sikkerhetsråd som kan klare å komme til enighet der stormaktene ikke har særlige interesser, men at Rådet står mer eller mindre handlingslammet tilbake der hvor stormaktenes egeninteresser er for store. Samtidig mangler flere av dagens stormakter rundt bordet i FN, noe som gjør at flere beslutninger tas utenfor diplomatiets korridorer i FN.

Mer alvorlig for framtiden er det imidlertid at stormaktene på egen hånd bryter med maktforbudet, fordi dette skaper større usikkerhet om robustheten til de internasjonale reglene. Denne usikkerheten er mer utfordrende for en verden der maktforhold endres. Det skaper rom for å tøye reglene, noe som raskt blir alvorlig for en generasjon ledere der de fleste ikke har kjent krigens terror på eget territorie.

Enkeltstaters manglende evne og vilje til å sikre stødige bidrag til FNs arbeid, eller til å ta de viktige diskusjonene i felles fora går på bekostning av et helhetlig arbeid for internasjonal fred og sikkerhet. Her kan FNs medlemsstater – også de mindre maktene – gjøre en viktig forskjell: de internasjonale normene blir ikke sterkere enn det de enkelte aktørene i verdenssamfunnet selv gjør dem.

[1] Det er 15 medlemmer totalt i Sikkerhetsrådet, hvorav fem faste med vetomakt. De resterende 10 er valgt for to år av gangen. Nå er de ikke-faste medlemmene Argentina, Australia, Sør Korea (disse tre er også medl i G20) – pluss Tsjad, Chile, Jordan, Litauen, Luxemburg, Nigeria og Rwanda som ikke er medlemmer i G20. Det kreves 9 stemmer, inkludert de fem vetomaktene for å få vedtatt en resolusjon i Sikkerhetsrådet (sekundært at vetomaktene forholder seg avholdende)

[2] Disse landene er mottakere av russisk gass, men ligger også geografisk nærmere Ukraina og de videre sikkerhetspolitiske krisene her.

 

Feil maktbruk i Syria

Innlegget er skrevet for – og første gang publisert i Forsvarets Forum.

Også tilgjengelig på nett: www.fofo.no

***

Maktbrukens regler er strenge av en grunn: det finnes stadig stater som utnytter smutthull for å dekke over aggresjon. Til tross for at det har vært en forholdsvis liten del av den internasjonale debatten, har enkelte i Norge blant annet vist til enigheten om «ansvar for å beskytte» (R2P) som et mulig folkerettslig grunnlag for maktbruk i Syria uten FN-mandat. Men de som mener at humanitære kriser bør legitimere maktbruk i større grad, er også dem som burde vise den største tilbakeholdenhet når det gjelder militær inngripen i Syria uten forankring i FN.

Ingen folkerettslig hjemmel

Folkerettens regler for bruk av makt, eller trussel om bruk av makt, er klare: Krig er forbudt med mindre det foreligger mandat fra FNs sikkerhetsråd eller det brukes i selvforsvar for å avverge ytterligere angrep mot egen stat eller alliert. Alle FNs 193 medlemsland har akseptert dette. Folkeretten ivaretar staters suverenitet over egen befolkning og egne territorier.

Utover 1990-årene satte imidlertid Sikkerhetsrådet menneskerettighetene tydeligere opp imot suverenitetsprinsippet. Tanken var at verdenssamfunnet måtte ha rett til å gripe inn i andre staters interne anliggender i ekstreme tilfeller. Rådet valgte å fortolke enkelte humanitære katastrofer som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og kunne dermed autorisere bruk av militær makt (i det nordlige Irak, Somalia, Bosnia og Haiti, og senere også Libya).

Ansvar for å beskytte

Natos alenegang i Kosovo, USAs invasjon i Irak i 2003, og den diplomatiske krisen som fulgte, bidro imidlertid til at Sikkerhetsrådet har begrenset den utvidende dynamiske tolkningen av sitt mandat. I 2005 ble FNs generalforsamling likevel enig om at verdens stater har et “ansvar for å beskytte” dersom mennesker blir utsatt for grove menneskerettighetsbrudd. Dette prinsippet forplikter den enkelte stat og verdenssamfunnet til å beskytte sine borgere mot overgrep som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Prinsippet om R2P sikrer moralsk legitimitet for å bruke militær makt i visse situasjoner. Det er imidlertid så langt ikke tale om en folkerettslig regel som alene hjemler bruk av makt, heller ikke i Syria, slik noen i norsk (og britisk) debatt har antydet. Til det er prinsippet for ferskt, og det mangler praksis som kan styrke dets folkerettslige stilling. Dersom man for debattens skyld skal se bort i fra det rent juridiske, i hvilken grad ville unilaterale militære aksjoner være forenelig med R2P?

Kriterier for humanitær intervensjon

Det er fremmet seks kriterier så langt i debatten for at FNs Sikkerhetsråd bør rettferdiggjøre militære aksjoner i en annen stat. For å styrke R2P som folkerettslig prinsipp og dermed i praktisk politikk må vi handle i samsvar med disse.

Det er sterke holdepunkter for at den ekstreme humanitære krisen og bruken av særdeles inhumane, kjemiske våpen mot sivile i Syria er rettferdig sak, slik R2P krever. I tillegg må det imidlertid også være framsatt et edelt motiv. Så langt har ikke maktbruk i Syria vært begrunnet med hensynet å stoppe eller avverge menneskelig lidelse, men med nødvendigheten av å håndheve forbudet mot bruk av kjemiske våpen. Det er lite som tyder på at befolkningen i Syria vil få det bedre med mer bombing. De gode utsiktene for å lykkes med å bedre den humanitære situasjonen synes også langt unna fordi det så langt er liten internasjonal vilje til å forplikte store ressurser over lengre tid, heller ikke fra USAs side. Tvert i mot har flere stilt spørsmål også ved om begrenset bombing av tett befolkede områder bryter med kriteriet om proporsjonal og nødvendig maktbruk, ettersom sivile havner i skuddlinjen. Militær intervensjon er heller ikke siste utvei i Syria. Rent praktisk åpnet Obama selv for et diplomatisk spor i FN for å få destruert Syrias kjemiske våpen.

Regler for krig

Selv om man på kort sikt kan ha interesse av å ty til militære midler utenom FN, vil forutsigbarhet, fred og sikkerhet i Syria så vel som i det internasjonale samfunnet tjenes best ved at det legges klare prinsipper og normer mot militær maktbruk til grunn.

Dersom de moralske argumentene får råde alene, blir det opp til den som intervenerer å bestemme om saken er god nok. Også Russlands inntog i Georgia i 2008 er et eksempel på at det ikke er en riktig vei å gå.

***

Siden innlegget ble skrevet har de nordiske utenriksministerne varslet at de ønsker å stille med soldater til en eventuell fredsbevarende styrke med FN-mandat. Det er foreløpig lite som tyder på at et slikt oppdrag er på trappene, all den tid det verken er en fredsbevarende operasjon i Syria i dag eller politisk enighet i Sikkerhetsrådet om å autorisere en slik styrke.

Fredspris som forplikter

Ingen lukt. Du kan ikke se det. Du kan ikke vite om det traff deg – eller ikke. Det kan ikke de som ville ramme deg heller: kjemiske våpen skiller ikke mellom sine offer. Barn, kvinner, menn, eldre, syke. De tar alt. Du mister kontrollen over kroppen. Bevisstløshet. Offeret kveles.

Nettopp denne grusomme og ikke-diskriminerende måten å ta liv på er grunnen til at kjemiske våpen og andre masseødeleggelsesvåpen er strengt forbudt etter internasjonal folkerett. I dag fikk OPCW – organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen – tildelt Nobels fredspris. Det er bra, og det er heldig at den kommer nå. Årets pris løfter multinasjonalt, forpliktende samarbeid i en tid der verdenssamfunnet og stormaktene viser liten vilje til nye internasjonale forpliktelser.

Prisen er aktuell fordi vi nylig har vært vitne til kjemisk krigføring og grusomme humanitære lidelser i Syria. Angrepet 21.august og de 1429 menneskene som døde fikk den amerikanske presidenten til å true med militær maktbruk mot Syria. Det gjorde han kanskje ikke minst fordi han mente at en svekkelse av kjemivåpenforbudet også ville svekke forbudet mot andre masseødeleggelsesvåpen: Irans atomvåpenprogram har lenge bidratt til å holde de diplomatiske forbindelsene til USA på et absolutt minimum.

Siden OPCW begynte sin virksomhet for 16 år siden har hele 189 land sluttet seg til arbeidet for å forby og ødelegge verdens kjemivåpen. Fra og med mandag 14.oktober vil også Syria bli en formell deltaker i dette arbeidet. At Syria blir med er et resultat av godt politisk samarbeid mellom Russland og USA i FNs sikkerhetsråd for å sette en stopper for kjemiske våpen i Syria. Det er derfor bemerkelsesverdig at nettopp disse to maktene fortsatt ikke har oppfylt sine egne forpliktelser etter kjemivåpenkonvensjonen. Fredsprisen bør derfor også være en særlig påminnelse til USA og Russland om at det er på tide å destruere sine egne kjemiske våpen. Det ville virkelig ære den sterke internasjonale normen mot bruk av masseødeleggelsesvåpen.

Kjemivåpen er dessverre ikke de eneste ikke-diskriminerende våpen som er brukt i Syria. Også klasevåpen og brannvåpen har blitt brukt. Fredsprisen må ikke ta fokus bort fra det faktum at borgerkrigen i Syria fortsetter å ta livet av sine egne. Det store flertallet har ikke blitt drept av saringass, men av lovlige konvensjonelle våpen. Til sammen er det snakk om mer enn 100 000 menneskeliv. Det er på tide å erklære at slik bruk av eksplosive, vidt-rekkende våpen i tett befolkede områder også er uakseptabelt.

Alfred Nobel ville ha en slutt på kapprustning og avskaffe krig. Ved siden av kjemivåpenkonvensjonen fins det få andre eksempel på at nesten samtlige land i verden samarbeider for en forpliktende internasjonal avtale. Årets pris løfter frem OPCW som et eksempel til etterfølgelse – og styrker troen på at formalisert internasjonalt samarbeid på tvers av regioner kan lykkes. Fredsprisen vil på denne måten bidra til en mer forutsigbar og fredelig verden. Forhåpentligvis vil den også inspirere til en modigere politikk mot våpenbruk i internasjonal politikk.

Innlegget er også publisert på Aftenposten.no

Innlegget er skrevet for Krigsoffiserers Landsforbund (KOL) og først publisert i deres medlemsblad Vårt Vern oktober 2013.

Krisen i Syria har aktualisert debatten om når det er greit å ty til militær makt i internasjonal politikk. Når vi er vitne til grove overgrep som dem vi har sett i Syria kan vi ikke stå som passive tilskuere. Vi må stå opp mot urett. Men med hvilke midler?

Over 100 000 drepte

Under den arabiske våren (2011) var det en rekke demonstrasjoner for demokrati og frihet også i Syria. Det som startet som fredelige protester mot Assad-regimets mange politiske fanger, begredelige menneskerettighetssituasjon og økte økonomiske forskjeller, var innen et år snudd til gjentatte brutale kamper mellom regimet og lokale opprørsgrupper. Verdenssamfunnet grep ikke inn.

Gjennom støttespillere i andre land har partene fått rikelig tilgang på våpen. Syria er en nær alliert av Iran og har sterke bånd til Russland. Den pågående krisen satte også en stopper for Syrias åpning mot vestlige land, og krisen har vært nok en utfordring for dialogen mellom Obama og Putin. Til nå har borgerkrigen tatt livet av over 100 000 mennesker, drevet 2 millioner på flukt og gjort at 4 millioner mennesker er internt fordrevne i sitt eget land.

Ønske om handling

21. august i år ble ytterligere 1429 mennesker drept i et kjemisk angrep utenfor den syriske hovedstaden i Damaskus. President Obama varslet at USAs røde linje var krysset, og at han var komfortabel med å gå til militære handlinger mot Syria for å gjøre det klart at brudd på forbudet mot bruk av kjemiske våpen ikke vil bli tolerert. Det ble vist til at en svekkelse av forbudet mot kjemiske våpen også ville svekke forbudet mot andre masseødeleggelsesvåpen (som atomvåpen i Iran).

I Norge har de som har støttet maktbruk i større grad begrunnet dette med moralske argumenter. Sentrale beslutningstakere har tatt til orde for maktbruk på tvers av folkeretten: uten FN-mandat.  Det har blitt vist til Rwanda og Kosovo og at prinsippet om ansvar for å beskytte (R2P) er et legitimt grunnlag for dette. Når det er snakk om å ty til politikkens ytterste, mest brutale, maktmiddel må vi anerkjenne at det er forskjell på disse konfliktene og den vi ser i Syria. R2P er så langt heller ikke en folkerettslig regel, og debatten må forankres i prinsippets egentlige innhold dersom det skal styrke gjennomføringen i praktisk politikk.

Regler for krig

Folkeretten er tydelig på at trusler om bruk av makt eller bruk av makt er forbudt, og stater kan ikke intervenere i andre staters interne anliggender. Militære aksjoner er kun legale virkemiddel dersom de brukes i selvforsvar eller dersom FNs sikkerhetsråd har autorisert maktbruk. Alle FNs 193 medlemsland har akseptert dette. (Det folkerettslige grunnlaget for maktbruk etter Natos artikkel 5 utgår direkte av dette, og Atlanterhavspakten har derfor også en eksplisitt henvisning til FN-paktens artikkel 51 om selvforsvarsrett).

Utover 1990-åra valgte FNs sikkerhetsråd å fortolke enkelte humanitære katastrofer som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og kunne derfor autorisere bruk av militær makt med hjemmel i FN-paktens kapittel VII. Militær inngripen i det nordlige Irak (1991), Somalia (1992-93), Haiti (1994), Libya (2011) og Elfenbenskysten (2011) er eksempel på dette. Tanken var at verdenssamfunnet måtte ha rett til å gripe inn i andre staters interne anliggender ved grove forbrytelser mot menneskeheten, en humanitær intervensjon.

Ansvar for å beskytte

I 2005 ble FNs generalforsamling enig om at verdens stater har et «ansvar for å beskytte» mennesker som blir utsatt for grove overgrep som folkemord og krigsforbrytelser. Prinsippet om R2P sikrer moralsk legitimitet for å bruke militær makt i andre stater i eksepsjonelle tilfeller, samtidig som det legger føringer for tilfeldig maktbruk. Det er seks kriterier som ligger til grunn for at militær inngripen er i tråd med prinsippet om ansvar for å beskytte.

For det første må det være snakk om en rettferdig sak. Å stanse den blodsytelsen i Syria og må være en slik sak. I tillegg må det imidlertid være fremsatt et edelt motiv. Så langt har ikke maktbruk i Syria vært begrunnet med ønsket om å stoppe eller avverge menneskelig lidelse, men med nødvendigheten av å håndheve forbudet mot kjemiske våpen. Våpenet er ikke-diskriminerende, det skiller ikke mellom sivile og militære mål. Et tredje kriterie er at de militære aksjonene må ha gode utsikter for å lykkes med å bedre den humanitære situasjonen på bakken. I Kosovo hadde Nato en klar plan for maktbruken, og det var et målrettet angrep med rimelig sjanse for å lykkes med å stoppe ytterligere overgrep mot kosovoalbanerne. Når det gjelder Syria har det tvert i mot vært liten internasjonal vilje til å forplikte ressurser over lengre tid, heller ikke fra USAs side. «Særlig begrenset bombing» kan svekke Assad, men hva når krigen fortsetter? (10 år etter inntoget i Irak er vi igjen vitne til en krig som blusser opp: mer enn 4000 drepte siden april). Det har vært alt for liten diskusjon om hvilken oppfølging og hjelp som skal komme til befolkningen i Syria etter en eventuell bombing. Det er ikke gitt at militær maktbruk er riktig respons i enhver humanitær krise.

For det fjerde må maktbruken være nødvendig og proporsjonal. Folkerettsjuristen Charli Carpenter og organisasjonen Article 36 har her påpekt at når sivile havner i skuddlinjen ved bombing av befolkede områder strider maktbruken mot dette kriteriet. Videre må militær maktbruk være siste utvei. Så langt har Obama selv vist at det er mulighet for et diplomatisk spor. Under samtaler i Genève foreslo Russland for USA at Syria skulle legge sine kjemiske våpen under internasjonal kontroll for destruksjon. Det multilaterale sporet har gitt begge land nye rammer for samarbeid. Obama har unngått å sende soldater til nok en krig, og Putin har fått positiv tilbakemelding på det konstruktive bidraget. FNs fem vetomakter har i etterkant blitt enige om en resolusjon som skal sikre at dette skjer.

Til slutt er det bare FNs sikkerhetsråd som kan autorisere bruk av makt etter R2P. Det er ikke det samme som at det må være FN selv som skal gripe inn. FN er i så måte ikke mer enn det verdens stater gir organisasjonen av ressurser, og er avhengig av at FNs medlemsland stiller opp. (Det var nettopp medlemslandenes manglende vilje og passivitet som var problemet i Rwanda, og ikke at FNs sikkerhetsråd drøyde med å finne en løsning). Når det gjelder Syria har særlig Kina og Russland flere ganger blokkert Sikkerhetsrådsresolusjoner de har sett på som ubalanserte. FN-mandat sikrer større legitimitet for maktbruk enn det USA hadde i Irak (2003) eler Russland hadde i Georgia (2008). At vi har sett flere militære intervensjoner uten et eksplisitt FN-mandat har også bidratt til at Sikkerhetsrådet har blitt mer forsiktig med en utvidende tolkning av sitt mandat.

Felles regler

Når de humanitære krisene er verst, er det også viktigere å se nærmere på hva som er til det este for menneskene på bakken. Dersom velmente militære handlinger blir praktisert også når de ikke er i tråd med gjeldende normer og regler, blir det opp til den som intervenerer å bestemme om saken er god nok. Dette vil på sikt undergrave selve grunnmuren i dagens internasjonale rettsorden og den fredelige utviklingen den har bidratt til.

Folkerettens regler om maktbruk er strenge av en enkelt grunn: det fins stadig stater som utnytter smutthull for å dekke over aggresjon eller annen politisk agenda. En moralsk forståelse om at det er riktig å gjøre noe betyr ikke at alle virkemidler er riktig å bruke.

Mye står på spill

750 000 nordmenn lurer fortsatt på hva de skal stemme på valgdagen. Også til Samfunnshuset på Vikhammer og til gymsalen i Hommelvika vil det gå malvikinger som ennå er usikre. Betyr det egentlig så mye da? – Hvis man skifter regjering eller lar være å stemme?

For Malvik vil stortingsvalget være avgjørende for hvilken retning vi skal gå som lokalsamfunn. Noe av det som gjør at Malvik er et så godt sted å bo er at kommunen har mange felles møteplasser og arenaer der vi blir kjent med hverandre. Det gjør at vi blir flinkere til å ta vare på hverandre, se hverandre og at «alle kjenner alle». Enten det er at vi møtes på fotballbanen på Vikhammer, på butikken eller for å se Carl Halck i ny form. – Og hvis vi ikke får vært der selv, kan vi likevel ta del i samtalen om forrige ukes hendelser. Gjennom naboens fortellinger eller Malvik Bladets reportasjer. Det gjør det trygt og varmt i Malvik.

Lokalavisa er viktig, som meningskanal og for å bygge lokalt fellesskap. Den gir identitet og tilhørighet – og noe å snakke om når vi møtes. Også i køa i valglokalet på mandag. Da er det viktig å huske at stortingsvalget også betyr noe for dette. En viktig del av Høyre og Frps «nye løsninger» er dramatiske kutt i pressestøtta. Hvis de får ta en halv million fra Malvik Bladet, får malvikingene ei dårligere lokalavis. Er det det vi vil?

En stemme til Arbeiderpartiet og Trond Giske i valget er for eksempel en stemme til 42 nye arbeidsplasser innenfor helse og omsorg i Malvik. Det vil bety en sterk satsning på eldreomsorg i kommunen, og en fortsatt stø kurs mot lavere arbeidsledighet. Det står i sterk kontrast til retningen Høyre og Frp vil gå: med skattekutt til de rikeste i Norge.

Høyre ønsker i tillegg en såkalt «omfordeling» av fellesskapets skatteinntekter, som fører til at Malvik kommune vil få 9,508 millioner mindre å rutte med. Det vil ramme helsetilbudet og tilbudet i skolene våre sterkt.

Arbeiderpartiet vil forsvare velferdsgodene vi har. Flere av dem står på spill i dette valget. Også pappapermisjonen som sikrer pappaer mer tid alene sammen med barna når de er små, som stortingskandidatene til Høyre i Sør-Trøndelag vil fjerne. Det er viktig for hele familien, og det er bra for likestillinga i arbeidslivet. Aller viktigst gir det også barna mulighet til å bli bedre kjent med pappa.

Valget handler om mange viktige enkeltsaker. Som gode felles møteplasser og muligheten til å dele dem med hverandre. Som flere stillinger til pleie og omsorg for de eldre i kommunen, og penger nok til å ha en innholdsrik skolehverdag. Som et sterkt forsvar av velferdsgoder som pappapermisjon. Men det handler også om hvilken retning vi skal gå i.  Noen partier går til valg på å gi mer til de som har mest. For Arbeiderpartiet er det viktigere at vi klarer å bygge et samfunn som er best mulig for flest mulig. Din stemme er avgjørende. Bruk den klokt.

Innlegget stod på trykk i lokalavisen Malvik Bladet i Sør-Trøndelag. Siste lørdag før valget 2013.

Viktig valg

Det kanskje vakreste stedet jeg vet fins langs de rolige og milevislange, kritthvite strendene ved Kenyas kyst. Her  ligger også den humørfylte havnebyen Mombasa, bare en natts togtur fra Nairobi.

19 ble hakket ihjel i Mombasa i går i anledning det Kenyanske presidentvalget. Dette har vært behørlig dekket i norske medier. I forkant av valget fryktet man at den politiske volden fra forrige valg skulle gjenta seg. Heldigvis har det vært færre rapporter om vold så langt.

Valget vekker internasjonal oppsikt. Det er ikke bare fordi en av president-kandidatene (Kenyatta) er siktet for forbrytelser mot menneskeheten av den internasjonale straffedomstolen, på grunn av at han angivelig tok del i den massive volden som utspant seg ved forrige presidentvalg. Det er også fordi Kenya er viktig for utviklingen i regionen. Landet er en sentral aktør i afrikansk så vel som internasjonal politikk. Foreløpig leder Kenyatta over Odinga.

#Kenyadecides