Feeds:
Posts
Comments

Fredspris som forplikter

Ingen lukt. Du kan ikke se det. Du kan ikke vite om det traff deg – eller ikke. Det kan ikke de som ville ramme deg heller: kjemiske våpen skiller ikke mellom sine offer. Barn, kvinner, menn, eldre, syke. De tar alt. Du mister kontrollen over kroppen. Bevisstløshet. Offeret kveles.

Nettopp denne grusomme og ikke-diskriminerende måten å ta liv på er grunnen til at kjemiske våpen og andre masseødeleggelsesvåpen er strengt forbudt etter internasjonal folkerett. I dag fikk OPCW – organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen – tildelt Nobels fredspris. Det er bra, og det er heldig at den kommer nå. Årets pris løfter multinasjonalt, forpliktende samarbeid i en tid der verdenssamfunnet og stormaktene viser liten vilje til nye internasjonale forpliktelser.

Prisen er aktuell fordi vi nylig har vært vitne til kjemisk krigføring og grusomme humanitære lidelser i Syria. Angrepet 21.august og de 1429 menneskene som døde fikk den amerikanske presidenten til å true med militær maktbruk mot Syria. Det gjorde han kanskje ikke minst fordi han mente at en svekkelse av kjemivåpenforbudet også ville svekke forbudet mot andre masseødeleggelsesvåpen: Irans atomvåpenprogram har lenge bidratt til å holde de diplomatiske forbindelsene til USA på et absolutt minimum.

Siden OPCW begynte sin virksomhet for 16 år siden har hele 189 land sluttet seg til arbeidet for å forby og ødelegge verdens kjemivåpen. Fra og med mandag 14.oktober vil også Syria bli en formell deltaker i dette arbeidet. At Syria blir med er et resultat av godt politisk samarbeid mellom Russland og USA i FNs sikkerhetsråd for å sette en stopper for kjemiske våpen i Syria. Det er derfor bemerkelsesverdig at nettopp disse to maktene fortsatt ikke har oppfylt sine egne forpliktelser etter kjemivåpenkonvensjonen. Fredsprisen bør derfor også være en særlig påminnelse til USA og Russland om at det er på tide å destruere sine egne kjemiske våpen. Det ville virkelig ære den sterke internasjonale normen mot bruk av masseødeleggelsesvåpen.

Kjemivåpen er dessverre ikke de eneste ikke-diskriminerende våpen som er brukt i Syria. Også klasevåpen og brannvåpen har blitt brukt. Fredsprisen må ikke ta fokus bort fra det faktum at borgerkrigen i Syria fortsetter å ta livet av sine egne. Det store flertallet har ikke blitt drept av saringass, men av lovlige konvensjonelle våpen. Til sammen er det snakk om mer enn 100 000 menneskeliv. Det er på tide å erklære at slik bruk av eksplosive, vidt-rekkende våpen i tett befolkede områder også er uakseptabelt.

Alfred Nobel ville ha en slutt på kapprustning og avskaffe krig. Ved siden av kjemivåpenkonvensjonen fins det få andre eksempel på at nesten samtlige land i verden samarbeider for en forpliktende internasjonal avtale. Årets pris løfter frem OPCW som et eksempel til etterfølgelse – og styrker troen på at formalisert internasjonalt samarbeid på tvers av regioner kan lykkes. Fredsprisen vil på denne måten bidra til en mer forutsigbar og fredelig verden. Forhåpentligvis vil den også inspirere til en modigere politikk mot våpenbruk i internasjonal politikk.

Innlegget er også publisert på Aftenposten.no

Innlegget er skrevet for Krigsoffiserers Landsforbund (KOL) og først publisert i deres medlemsblad Vårt Vern oktober 2013.

Krisen i Syria har aktualisert debatten om når det er greit å ty til militær makt i internasjonal politikk. Når vi er vitne til grove overgrep som dem vi har sett i Syria kan vi ikke stå som passive tilskuere. Vi må stå opp mot urett. Men med hvilke midler?

Over 100 000 drepte

Under den arabiske våren (2011) var det en rekke demonstrasjoner for demokrati og frihet også i Syria. Det som startet som fredelige protester mot Assad-regimets mange politiske fanger, begredelige menneskerettighetssituasjon og økte økonomiske forskjeller, var innen et år snudd til gjentatte brutale kamper mellom regimet og lokale opprørsgrupper. Verdenssamfunnet grep ikke inn.

Gjennom støttespillere i andre land har partene fått rikelig tilgang på våpen. Syria er en nær alliert av Iran og har sterke bånd til Russland. Den pågående krisen satte også en stopper for Syrias åpning mot vestlige land, og krisen har vært nok en utfordring for dialogen mellom Obama og Putin. Til nå har borgerkrigen tatt livet av over 100 000 mennesker, drevet 2 millioner på flukt og gjort at 4 millioner mennesker er internt fordrevne i sitt eget land.

Ønske om handling

21. august i år ble ytterligere 1429 mennesker drept i et kjemisk angrep utenfor den syriske hovedstaden i Damaskus. President Obama varslet at USAs røde linje var krysset, og at han var komfortabel med å gå til militære handlinger mot Syria for å gjøre det klart at brudd på forbudet mot bruk av kjemiske våpen ikke vil bli tolerert. Det ble vist til at en svekkelse av forbudet mot kjemiske våpen også ville svekke forbudet mot andre masseødeleggelsesvåpen (som atomvåpen i Iran).

I Norge har de som har støttet maktbruk i større grad begrunnet dette med moralske argumenter. Sentrale beslutningstakere har tatt til orde for maktbruk på tvers av folkeretten: uten FN-mandat.  Det har blitt vist til Rwanda og Kosovo og at prinsippet om ansvar for å beskytte (R2P) er et legitimt grunnlag for dette. Når det er snakk om å ty til politikkens ytterste, mest brutale, maktmiddel må vi anerkjenne at det er forskjell på disse konfliktene og den vi ser i Syria. R2P er så langt heller ikke en folkerettslig regel, og debatten må forankres i prinsippets egentlige innhold dersom det skal styrke gjennomføringen i praktisk politikk.

Regler for krig

Folkeretten er tydelig på at trusler om bruk av makt eller bruk av makt er forbudt, og stater kan ikke intervenere i andre staters interne anliggender. Militære aksjoner er kun legale virkemiddel dersom de brukes i selvforsvar eller dersom FNs sikkerhetsråd har autorisert maktbruk. Alle FNs 193 medlemsland har akseptert dette. (Det folkerettslige grunnlaget for maktbruk etter Natos artikkel 5 utgår direkte av dette, og Atlanterhavspakten har derfor også en eksplisitt henvisning til FN-paktens artikkel 51 om selvforsvarsrett).

Utover 1990-åra valgte FNs sikkerhetsråd å fortolke enkelte humanitære katastrofer som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og kunne derfor autorisere bruk av militær makt med hjemmel i FN-paktens kapittel VII. Militær inngripen i det nordlige Irak (1991), Somalia (1992-93), Haiti (1994), Libya (2011) og Elfenbenskysten (2011) er eksempel på dette. Tanken var at verdenssamfunnet måtte ha rett til å gripe inn i andre staters interne anliggender ved grove forbrytelser mot menneskeheten, en humanitær intervensjon.

Ansvar for å beskytte

I 2005 ble FNs generalforsamling enig om at verdens stater har et «ansvar for å beskytte» mennesker som blir utsatt for grove overgrep som folkemord og krigsforbrytelser. Prinsippet om R2P sikrer moralsk legitimitet for å bruke militær makt i andre stater i eksepsjonelle tilfeller, samtidig som det legger føringer for tilfeldig maktbruk. Det er seks kriterier som ligger til grunn for at militær inngripen er i tråd med prinsippet om ansvar for å beskytte.

For det første må det være snakk om en rettferdig sak. Å stanse den blodsytelsen i Syria og må være en slik sak. I tillegg må det imidlertid være fremsatt et edelt motiv. Så langt har ikke maktbruk i Syria vært begrunnet med ønsket om å stoppe eller avverge menneskelig lidelse, men med nødvendigheten av å håndheve forbudet mot kjemiske våpen. Våpenet er ikke-diskriminerende, det skiller ikke mellom sivile og militære mål. Et tredje kriterie er at de militære aksjonene må ha gode utsikter for å lykkes med å bedre den humanitære situasjonen på bakken. I Kosovo hadde Nato en klar plan for maktbruken, og det var et målrettet angrep med rimelig sjanse for å lykkes med å stoppe ytterligere overgrep mot kosovoalbanerne. Når det gjelder Syria har det tvert i mot vært liten internasjonal vilje til å forplikte ressurser over lengre tid, heller ikke fra USAs side. «Særlig begrenset bombing» kan svekke Assad, men hva når krigen fortsetter? (10 år etter inntoget i Irak er vi igjen vitne til en krig som blusser opp: mer enn 4000 drepte siden april). Det har vært alt for liten diskusjon om hvilken oppfølging og hjelp som skal komme til befolkningen i Syria etter en eventuell bombing. Det er ikke gitt at militær maktbruk er riktig respons i enhver humanitær krise.

For det fjerde må maktbruken være nødvendig og proporsjonal. Folkerettsjuristen Charli Carpenter og organisasjonen Article 36 har her påpekt at når sivile havner i skuddlinjen ved bombing av befolkede områder strider maktbruken mot dette kriteriet. Videre må militær maktbruk være siste utvei. Så langt har Obama selv vist at det er mulighet for et diplomatisk spor. Under samtaler i Genève foreslo Russland for USA at Syria skulle legge sine kjemiske våpen under internasjonal kontroll for destruksjon. Det multilaterale sporet har gitt begge land nye rammer for samarbeid. Obama har unngått å sende soldater til nok en krig, og Putin har fått positiv tilbakemelding på det konstruktive bidraget. FNs fem vetomakter har i etterkant blitt enige om en resolusjon som skal sikre at dette skjer.

Til slutt er det bare FNs sikkerhetsråd som kan autorisere bruk av makt etter R2P. Det er ikke det samme som at det må være FN selv som skal gripe inn. FN er i så måte ikke mer enn det verdens stater gir organisasjonen av ressurser, og er avhengig av at FNs medlemsland stiller opp. (Det var nettopp medlemslandenes manglende vilje og passivitet som var problemet i Rwanda, og ikke at FNs sikkerhetsråd drøyde med å finne en løsning). Når det gjelder Syria har særlig Kina og Russland flere ganger blokkert Sikkerhetsrådsresolusjoner de har sett på som ubalanserte. FN-mandat sikrer større legitimitet for maktbruk enn det USA hadde i Irak (2003) eler Russland hadde i Georgia (2008). At vi har sett flere militære intervensjoner uten et eksplisitt FN-mandat har også bidratt til at Sikkerhetsrådet har blitt mer forsiktig med en utvidende tolkning av sitt mandat.

Felles regler

Når de humanitære krisene er verst, er det også viktigere å se nærmere på hva som er til det este for menneskene på bakken. Dersom velmente militære handlinger blir praktisert også når de ikke er i tråd med gjeldende normer og regler, blir det opp til den som intervenerer å bestemme om saken er god nok. Dette vil på sikt undergrave selve grunnmuren i dagens internasjonale rettsorden og den fredelige utviklingen den har bidratt til.

Folkerettens regler om maktbruk er strenge av en enkelt grunn: det fins stadig stater som utnytter smutthull for å dekke over aggresjon eller annen politisk agenda. En moralsk forståelse om at det er riktig å gjøre noe betyr ikke at alle virkemidler er riktig å bruke.

Mye står på spill

750 000 nordmenn lurer fortsatt på hva de skal stemme på valgdagen. Også til Samfunnshuset på Vikhammer og til gymsalen i Hommelvika vil det gå malvikinger som ennå er usikre. Betyr det egentlig så mye da? – Hvis man skifter regjering eller lar være å stemme?

For Malvik vil stortingsvalget være avgjørende for hvilken retning vi skal gå som lokalsamfunn. Noe av det som gjør at Malvik er et så godt sted å bo er at kommunen har mange felles møteplasser og arenaer der vi blir kjent med hverandre. Det gjør at vi blir flinkere til å ta vare på hverandre, se hverandre og at «alle kjenner alle». Enten det er at vi møtes på fotballbanen på Vikhammer, på butikken eller for å se Carl Halck i ny form. – Og hvis vi ikke får vært der selv, kan vi likevel ta del i samtalen om forrige ukes hendelser. Gjennom naboens fortellinger eller Malvik Bladets reportasjer. Det gjør det trygt og varmt i Malvik.

Lokalavisa er viktig, som meningskanal og for å bygge lokalt fellesskap. Den gir identitet og tilhørighet – og noe å snakke om når vi møtes. Også i køa i valglokalet på mandag. Da er det viktig å huske at stortingsvalget også betyr noe for dette. En viktig del av Høyre og Frps «nye løsninger» er dramatiske kutt i pressestøtta. Hvis de får ta en halv million fra Malvik Bladet, får malvikingene ei dårligere lokalavis. Er det det vi vil?

En stemme til Arbeiderpartiet og Trond Giske i valget er for eksempel en stemme til 42 nye arbeidsplasser innenfor helse og omsorg i Malvik. Det vil bety en sterk satsning på eldreomsorg i kommunen, og en fortsatt stø kurs mot lavere arbeidsledighet. Det står i sterk kontrast til retningen Høyre og Frp vil gå: med skattekutt til de rikeste i Norge.

Høyre ønsker i tillegg en såkalt «omfordeling» av fellesskapets skatteinntekter, som fører til at Malvik kommune vil få 9,508 millioner mindre å rutte med. Det vil ramme helsetilbudet og tilbudet i skolene våre sterkt.

Arbeiderpartiet vil forsvare velferdsgodene vi har. Flere av dem står på spill i dette valget. Også pappapermisjonen som sikrer pappaer mer tid alene sammen med barna når de er små, som stortingskandidatene til Høyre i Sør-Trøndelag vil fjerne. Det er viktig for hele familien, og det er bra for likestillinga i arbeidslivet. Aller viktigst gir det også barna mulighet til å bli bedre kjent med pappa.

Valget handler om mange viktige enkeltsaker. Som gode felles møteplasser og muligheten til å dele dem med hverandre. Som flere stillinger til pleie og omsorg for de eldre i kommunen, og penger nok til å ha en innholdsrik skolehverdag. Som et sterkt forsvar av velferdsgoder som pappapermisjon. Men det handler også om hvilken retning vi skal gå i.  Noen partier går til valg på å gi mer til de som har mest. For Arbeiderpartiet er det viktigere at vi klarer å bygge et samfunn som er best mulig for flest mulig. Din stemme er avgjørende. Bruk den klokt.

Innlegget stod på trykk i lokalavisen Malvik Bladet i Sør-Trøndelag. Siste lørdag før valget 2013.

Viktig valg

Det kanskje vakreste stedet jeg vet fins langs de rolige og milevislange, kritthvite strendene ved Kenyas kyst. Her  ligger også den humørfylte havnebyen Mombasa, bare en natts togtur fra Nairobi.

19 ble hakket ihjel i Mombasa i går i anledning det Kenyanske presidentvalget. Dette har vært behørlig dekket i norske medier. I forkant av valget fryktet man at den politiske volden fra forrige valg skulle gjenta seg. Heldigvis har det vært færre rapporter om vold så langt.

Valget vekker internasjonal oppsikt. Det er ikke bare fordi en av president-kandidatene (Kenyatta) er siktet for forbrytelser mot menneskeheten av den internasjonale straffedomstolen, på grunn av at han angivelig tok del i den massive volden som utspant seg ved forrige presidentvalg. Det er også fordi Kenya er viktig for utviklingen i regionen. Landet er en sentral aktør i afrikansk så vel som internasjonal politikk. Foreløpig leder Kenyatta over Odinga.

#Kenyadecides

Et likestilt samfunn gjør ikke forskjell på folk på grunn av det kjønnet de er født med. Det er urimelig at norske kvinner i dag, etter 100 år med like borgerrettigheter, ikke anerkjennes som likeverdige når det kommer til forsvar av landet vårt. Tiden er overmoden for likestilt verneplikt i Norge.

Forsvaret har de siste årene endret seg dramatisk. Dagens Forsvar handler ikke først og fremst om å «løpe raskt og bære tungt», men i større grad om høyt kompetansenivå og spesialiserte oppgaver. Jenter og gutter har like gode forutsetninger for dette. Dagens verneplikt bidrar imidlertid til radikal kjønnskvotering av menn til en allerede mannsdominert arbeidsplass.

I dag er det bare 9% kvinner som gjennomfører førstegangstjenesten, som er hovedrekrutteringsbasen til Forsvaret. Det er for lite i en av samfunnets fremste maktinstitusjoner. Likestilt verneplikt vil ikke innebære at alle kvinner skal inn i førstegangstjeneste, men at kvinneandelen økes. Med lik verneplikt uansett kjønn vil jenter og gutter stå overfor de samme reelle valg og muligheter for å gå inn i Forsvaret. Dagens internettbaserte sesjonsordning legger ikke godt nok til rette for dette.

FMS FoS

Foto: Torstein Liene / Forsvarets Mediasenter

Kunnskaper, holdninger og verdier fra hele befolkningen vil gi et moderne, og mangfoldig Forsvar med sterkere folkelig forankring. Vi har ikke råd til at halvparten av norsk ungdom ikke skal kunne brukes i Forsvaret. Større rekruttering også blant jentene vil stille Forsvaret bedre rustet til å løse sine oppdrag.

***

Innlegget stod på trykk i Aftenposten 14. februar. Et kortere innlegg med samme tittel ble trykt i Stavanger Aftenblad 16.februar 2013.

Har også skrevet om temaet for MadDam.

***

Makt for menn?

Innlegget ble publisert på MadDam.no 13.februar 2013.

Vi har nådd langt i likestillingsarbeidet i Norge. Gode barnehageordninger og delt fødselspermisjon har vært viktige deler av dette. Likevel anerkjennes ikke kvinner som likeverdige når det kommer til forsvar av landet vårt. Vernepliktsordningen som vi har i dag bidrar til at en av samfunnets fremste maktinstitusjoner forblir dominert av menn, og at kvinner ikke får de samme reelle karrieremulighetene i Forsvaret som den mannlige halvdelen av befolkningen. Likestilt verneplikt vil gi det Forsvaret trenger og det samfunnet vi vil ha.

Verneplikt og førstegangstjeneste er ikke det samme

Grunnloven paragraf 109 slår ettertrykkelig fast at «enhver statens borger» er like forpliktet til å verne om sitt fedreland, «uten hensyn til fødsel eller formue». Likevel er kvinner ikke anerkjent som vernepliktige i den gjeldende vernepliktsloven.

Likestilt verneplikt, eller kjønnsnøytral verneplikt som det ofte kalles, betyr ikke at alle kvinner skal inn i Forsvaret eller at antallet som skal inn i Forsvaret skal økes. Her bør fortsatt Forsvarets behov være det som teller mest. Selv om det i hvert årskull er vel 30 000 vernepliktige gutter, gjennomførte bare 7000 førstegangstjenesten i 2011. Slik vil det også være for jentene: i praksis er de mest motiverte med rette kvalifikasjoner som kalles inn. Likestilt verneplikt vil medføre at jenter stilles overfor de samme valg og muligheter som guttene når det gjelder tjeneste i Forsvaret. Og det vil innebære at kvinneandelen blant dem som skal inn i førstegangstjeneste økes.

 

Radikal kjønnskvotering av menn

Dagens vernepliktsordning fungerer som radikal kjønnskvotering av menn til en allerede mannsdominert arbeidsplass. Hovedrekrutteringsbasen til Forsvaret er dem som har avtjent førstegangstjeneste, og 91% av disse er menn (2011).

Inngangsbilletten til førstegangstjenesten for de fleste er verneplikten. I tillegg kan jenter som er særlig motiverte melde seg til tjeneste og derigjennom gjennomføre førstegangstjeneste og eventuelle videre arbeidsmuligheter i Forsvaret, men de er aldri vernepliktige.

Siden 2010 har det vært sesjonsplikt for begge kjønn, men kvinneandelen i førstegangstjenesten ligger fortsatt under 10%. Dagens internettbaserte sesjonsordning legger ikke til rette for at jenter skal kunne komme i kontakt med Forsvaret. Den internettbaserte sesjonen (del 1) er et spørreskjema på nett som ikke krever at den som svarer skal sette seg inn i hva Forsvaret er. Dermed når ikke Forsvaret opp som et reelt alternativ, og resultatet er at den skjeve kjønnsbalansen biter seg fast.

Etterspurt kompetanse og økt legitimitet

Forsvaret i dag handler ikke lenger først og fremst om å «løpe raskt og bære tungt», men i mye større grad om høyt kompetansenivå, mange spesialiseringer og om å håndtere avansert materiell og utstyr. Jenter og gutter har like gode forutsetninger for dette. For å rekruttere de beste hodene trenger Forsvaret å nå ut til 100% av befolkningen, ikke bare den mannlige halvdelen. Det handler om å finne den rette personen – gutt eller jente – til rett plass og riktig tjeneste.

Med likestilt verneplikt kan vi få et mer mangfoldig Forsvar, med en bredere forankring i befolkningen. Det vil være viktig for at Forsvaret skal kunne tiltrekke seg den kompetansen som trengs, og for å gjøre Forsvaret bedre rustet for morgendagens oppdrag. Det er betegnende at de unge selv – representert ved de tillitsvalgte for de vernepliktige som avtjener førstegangstjeneste og de unge i politikken, så vel som arbeidstakerorganisasjoner i Forsvaret–aktivt ønsker dette mangfoldet velkommen.

Retningsvalget 2013

Denne våren går toget for å gjøre noe med et hvileskjær i likestillingskampen: stortingsmeldinga om personell- og kompetansereform i Forsvaret skal behandles og likestilt verneplikt blir et tema. Folkevalgte i alle de tre rødgrønne partiene har handlekraften som trengs foran årets valg. De bør vise den nå. Likestilt verneplikt vil gi det Forsvaret trenger, og det samfunnet vi vil ha. Tiden er overmoden.

FMS Likestilt verneplikt

Forbrukertips

Som en over gjennomsnittlig engasjert forbruker i norske oster, kom jeg i dag over følgende fotoobjekt på butikken. Visste du at om lag halvparten av norsk ku-melkeproduksjon går til produksjon av slike oster?

ostefat

Utenriksministeren fikk bondevettprisen for sitt engasjement for norske interesser, landbruk og arbeidsplasser på tampen av 2012. Han har snakka en del om det i Stortinget i høst da tollsatsene for disse ostene ble endra.

Skal  nå smøre meg ei skive – ei med jarlsberg, og ei med lokalprodusert Gjeta-ost fra Skånaliseter – og legge ut på skitur. De faste ostene fra Norge var på salg på Meny i dag. Bra deal.

God helg! 🙂

Tid

Når skapet e fullt av gravlykta i jula

Når man vil begrave barnebarnet sammen m hans mormor
-men grava hennes e for ung

Av Ingrid Aune (Ap), politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet

Publisert i Fædrelandsvennen, 10. august 2012

Stortingsrepresentant Åse Michaelsen (Frp) er bekymret for at «et stadig mer feminisert samfunn kan føre til at enkelte menn føler seg voldsomt tilsidesatt». Hun mener flere menn derfor bør inn i militæret.

Både kvinner og menn har mye igjen for å gjennomføre førstegangstjenesten. Forsvaret er imidlertid ikke et sosialtilbud for å få skikk på det Michaelsen kaller «sinte unge menn». Tvert i mot er Forsvaret i dag en moderne, høyteknologisk organisasjon som stiller store krav til personellets kompetanse og personlige egenskaper. Og i motsetning til Michaelsen ønsker vi oss flere kvinner. Ikke fordi vi skal se oss blinde på et prinsipp om kjønnsbalanse, men fordi Forsvaret er mest tjent med en personellsammensetning som i størst mulig grad reflekterer samfunnet vi lever i. Det gjelder å lykkes i å rekruttere fra hele befolkningens talenter, uavhengig av kjønn, når vi skal bygge et forsvar for fremtida.

Michaelsen hevder at kun 1 av 10 menn «kommer inn i militæret». Det riktige tallet er at 1 av 4 menn blir kalt inn til førstegangstjenesten. Og det er Forsvarets behov som er dimensjonerende for inntaket, ikke hvor mange ungdommer som ville hatt godt av det.

Forsvarets oppgave er å forsvare Norges interesser og territorium. Ikke å redde unge menn fra et “feminisert samfunn”. Det er svært overraskende at en stortingsrepresentant er av den oppfatning.

New Yorks tryggeste tiår

Å sette folk i fengsel for simpel vinningskriminalitet er mer kostbart enn å sikre dem et sikkerhetsnett gjennom velferdssamfunnet.

Fra 1990 til 2009 sparte New York omtrent 2 milliarder amerikanske dollar årlig i reduserte utgifter til innsatte i sine fengsler. Årsak: antall fengselsfugler var redusert med 28% på grunn av en ny strategi med mer politi i gatene, økt kartlegging av åpen kriminalitet, og større patruljerende politistyrke nattestid – når skuddepisoder foregår hyppigere i det store eplet.

Resultatet var i tillegg at selvmordsraten i byen gikk ned med hele 80%, antall ran med 83%, antall innbrudd med 86%.

Dette kan fremstå som paradoksalt i et land hvor det totale antall innsatte i løpet av de siste førti årene har skutt i været med vel 400%. Det er i dag mer enn svimlende 1,5 millioner fengslede i USA, mot bare 200 000 i 1971.

New Yorks kriminalpolitikk står som et udiskutabelt eksempel på at å møte et onde med gode, preventive tiltak fremfor etterskuddsvis straff lønner seg.

Et eksempel til etterfølgelse?

  • Franklin Zimring, professor i jus ved Uni Berkley har nylig skrevet en bok om lessons learned fra New York i denne saken.